localStorage.setItem('track', '1'); localStorage.setItem('trackCenter', '0');

Floraen i Tanumskogen

Tekst og bilder av Kristin Steineger Vigander 

Tanumplatået er et av Norges mest bevaringsverdige kulturlandskap. Tanumskogen er den største skogen på platået og her er det en rik flora. Vårblomstringen er spesielt vakker.

Gulveis er en plante i soleiefamilien og er Bærums kommuneblomst.

Vi kan nyte blåveis-og hvitveisblomstringen om våren.

Den vakre, men giftige, tysbasten blomstrer på bar kvist tidlig om våren. 

Skjellrot er en underlig plante uten klorofyll.

Om våren kan vi kjenne deilige dufter i skogen. Ramsløk dufter av løk og er en populær matplante. Men den må ikke forveksles med den vakre, men giftige liljekonvallen, som har en sterk parfymeduft.

Slyngsøtvier er en giftig plante med skarpe farger. 

Bekkeblom lyser opp i fuktige områder.

Tanumskogen har mange treslag, blant annet er det noen fine områder med svartor. Er du heldig kan du finne orkidéer, for eksempel rødflangre.

Kilde: Tanum Vel

Stein fra Kvinnehjemmet på Grini

Kvinnehjemmet på Grini gård ble i 1946 rekvirert av staten og underlagt Emma Hjorths Hjem. Denne steinen ble i ettertid funnet på området og gitt til Emma Hjorth museum. 

Du kan lese mer om historien til Kvinnehjemmet her.

Kilde: Emma Hjorth museum

Jonsbråten

Bygget i 1962

Den 13. mai 1962 var det grunnstennedleggelse til Jonsbråten Øst og Vest. Oslo Lions klubb hadde i samarbeid med andre klubber samlet inn penger til et bygg for blinde utviklingshemmede personer. Staten bidro med 40% av byggesummen og huset sto ferdig i 1964. 

I forbindelse med ansvarsreformen flyttet Habiliteringstjenesten for utviklingshemmede inn. I dag brukes Jonsbråten av Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).

Kilde: Emma Hjorth museum

Minnestein for Emma Hjorth

Minnestein til ære for Emma Hjorth og Emma Hjorths Hjem (EHH). Stenen ble reist i 1958. 

"Emma Lippestad Hjorth 21-5.1858 - 2-7.1921. Et liv i opofrende arbeid for de åndsvake"

Plaketten på stenen ble laget av kunstner Haldis Finstad, som var gift med Harald Finstad som var forvalter på EHH.

Kolsåstoppen

Adkomst enten fra Steinshøgda/Stein Gård eller Gjettum. For mer informasjon klikk her.

Tanumskogen

Nå befinner du deg i den fine Tanumskogen. Her kan du gå opp til Tokerudutsikten og fortsette til Vestmarka som er et eldorado av turløyper hele året. 

Emma Kafé kan stille med gratis parkering og salg av kaffe og bakst til turen!

Kalkmølla Kulturstasjon

Konsertarena samt selskaps-, konferanse- og møtelokale

Kalkmølla Kulturstasjon ved Sandvikselva er innredet i den gamle Franzefoss kalkmølle som ble bygget og satt i drift i 1919 av skipsreder Wilhelm Bernhard Markussen. Markussen eide Hamang gård og drev møllen som et personlig firma. Virksomheten startet med produksjon av kalksteinsmel til landbruket og knust stein til bygg og anlegg. 

For en historisk oversikt, klikk her.

Kilde: lokalhistoriewiki.no

Franzefoss kalkmølle i 1920. Kilde: Bærum bibliotek

Kirkerudbakken Skisenter

For mer informasjon besøk hjemmesiden til Kirkerudbakken her.

Emmaløypa QR-skilt

Dette skiltet er for tilfeldige forbipasserende - Zoom inn på QR-koden med kameraet på mobilen din og få direkte tilgang til Emmaløypa!

  • Hvis du ønsker å se din posisjon i kartet, må vi ha tillatelse til dette. Derfor må du klikke OK på personvern-forespørselen som vises første gang du besøker nettsiden.
  • Nettleseren vil be om å vise din posisjon. Denne må du tillate/godta for at posisjoneringen skal fungere. Hvis din Stedstjener/GPS-lokasjon er avslått, vil vi ikke kunne vise din posisjon.  
  • Hvis du ikke har tilgang til trådløst nettverk/wifi, må mobildata være slått på for at du skal kunne bruke kartløsningen. 
Dette skiltet er utviklet av Arba Grafisk.

 

Kløverbakken og Lyngbakken

Bygget i 1961

I 1961 ble Kløverbakken bygget, naboavdelingen Lyngbakken noe senere. De ligger til høyre i veien på vei til Tanumutsikten og er kopier av Pynten og Skrenten. De ble bygget som attføringsavdelinger på Emma Hjorths Hjem, Kløverbakken for menn og Lyngbakken for kvinner. En del av de som bodde der flyttet ut etter hvert, noen klarte seg selv og andre kom i vernet bolig.

I dag er Lyngbakken leid ut til en privat bedrift og Kløverbakken er en barnehage som drives av Arba, som igjen eies av Bærum Kommune. 

Emmaløypa QR skilt

Dette skiltet er for tilfeldige forbipasserende - Zoom inn på QR-koden med kameraet på mobilen din og få direkte tilgang til Emmaløypa!

  • Hvis du ønsker å se din posisjon i kartet, må vi ha tillatelse til dette. Derfor må du klikke OK på personvern-forespørselen som vises første gang du besøker nettsiden.
  • Nettleseren vil be om å vise din posisjon. Denne må du tillate/godta for at posisjoneringen skal fungere. Hvis din Stedstjener/GPS-lokasjon er avslått, vil vi ikke kunne vise din posisjon.  
  • Hvis du ikke har tilgang til trådløst nettverk/wifi, må mobildata være slått på for at du skal kunne bruke kartløsningen. 
Dette skiltet er utviklet av Arba Grafisk.
 

Emmaløypa QR-skilt

Dette skiltet er for tilfeldige forbipasserende - Zoom inn på QR-koden med kameraet på mobilen din og få direkte tilgang til Emmaløypa!

  • Hvis du ønsker å se din posisjon i kartet, må vi ha tillatelse til dette. Derfor må du klikke OK på personvern-forespørselen som vises første gang du besøker nettsiden.
  • Nettleseren vil be om å vise din posisjon. Denne må du tillate/godta for at posisjoneringen skal fungere. Hvis din Stedstjener/GPS-lokasjon er avslått, vil vi ikke kunne vise din posisjon.  
  • Hvis du ikke har tilgang til trådløst nettverk/wifi, må mobildata være slått på for at du skal kunne bruke kartløsningen. 
Dette skiltet er utviklet av Arba Grafisk.

80-mann

Bygget etter 1946

80-mann var et slags stort rekkehus med fire avdelinger; Berget, Skaret, Kastet og Juvet. Terrenget rundt er bratt, men ikke så dramatisk som navnene tilsier. Det ble bygget mellom 1962-64 og skulle gi plass til 80 menn, samt øyenlege- og tannlegekontor. Berget var en pleieavdeling for multihandicappede menn, de tre andre avdelingene var mest for urolige menn. Avdelingene ble bygget med luftegårder og høye gjerder som ikke ble brukt så lenge. 

I 1970- og 1980-årene ble antall beboere trappet ned og antall personale trappet opp. På Juvet bodde til slutt fire menn som under ansvarsreformen bestemte, sammen med familie og verger, at de ikke ville flytte ut. Avdelingen ble bygget om til fire leiligheter. Skaret og Kastet ble en del av det store dagtilbudet på Emma Hjorth. Berget ble overtatt av Vernepleierskolen og senere av Bærum kommunale voksenopplæring.

I dag er avdelingene Berget, Skaret, Kastet og Juvet underlagt Bærum Samlokaliserte Boliger.

Dyrelivet på Tanumplatået og i Tanumskogen

Tekst og foto av Svein Holo

Fuglelivet i Tanumskogen

Tekst av Svein Dale, foto av Svein Holo

Skogsområdene på Tanumplatået varierer fra rike edelløvskoger til blandingsskog og barskog. Artsrikdommen av fugler er som regel størst der det er en god del løvtrær. I Tanumskogen hekker nærmere 50 ulike fuglearter. De vanligste typene hekkefugler er hakkespetter (5 arter), troster (4 arter), sangere (6 arter), meiser (7 arter) og finkefugler (6-7 arter). Flere par kattugler hekker også.

Flaggspett

Bokfink

Flere varmekjære arter som er nokså fåtallige i Norge, forekommer regelmessig i Tanumskogen. Man kan finne både skogdue, dvergspett og bøksanger. Bøksangeren har en egenartet sang som høres ut som en snurrende mynt som faller til ro på et bord. Bøksangeren kommer med sine sangstrofer mens den flyr mellom grenene i underetasjen i åpen og høystammet skog.

I nyere tid har man også sett stor økning i bestanden av gulsanger og gransanger, og disse er nå vanlige arter i løv- og blandingsskog. Dette gjelder også kjernebiteren med sitt imponerende store nebb som utnytter fruktsteiner, frø og knopper fra ulike løvtrær.

Kjernebiter

En særpreget art som finnes i Tanumskogen er nøttekråke. Den har en begrenset utbredelse i Norge, men er ganske vanlig rundt indre Oslofjord. Nøttekråka er derfor valgt som emblem for Asker og Bærum lokallag av Norsk Ornitologisk Forening og for medlemsbladet til Naturvernforbundet i Bærum. Den lever for det meste av hasselnøtter og tilbringer sensommeren og høsten med å samle nøtter. Nøttekråkene flyr i skytteltrafikk mellom hasselkjerr og territoriene som er i tett barskog. Der lagrer de nøttene for bruk gjennom vinteren og våren. Faktisk blir ungene matet med nøtter som ble samlet året før! På høsten er mange av nøttekråkene man ser i hasselkjerrene på Tanumskogen fugler som har sine territorier ganske langt innover i Vestmarka.

Nøttekråke
Kilde: Tanum Vel 

Solknatten

Bygget i 1970

Førskolelærer Solveig Godske arbeidet på Emma Hjorths Hjem i mange år. Hun var veldig opptatt av beboernes fritidsaktiviteter og startet en pengeinnsamling til hyttebygging i Vestmarka. Den største gaven på 50.000 kroner kom fra Lions Club på Bygdøy og gjorde at byggingen av Solknatten kunne realiseres. Hytta ble ferdigbygget i 1970. 

Etter ansvarsreformen har Bærum kommune restaurert Solknatten som nå disponeres av "Fritid og avlastning" og ofte blir brukt til fellesturer for barn og unge med funksjonshemninger. Det er mulig å leie hytta ved henvendelse til Bærum kommune.

Det er 3 soverom med totalt 9 sengeplasser, samt plass til 2 i sovesofa i stuen. Hytta er velutstyrt med kjøkkenutstyr, gasskomfyr, gasskjøleskap, peis­ovn, parafinovn gassovn, snurredass og vann fra brønn. Samt en stor rullestoltilpasset gapahuk.

Kilde: Bærum kommune

Den gamle Emma Hjorth skole

Bygget i 1973

I 1959 hadde overlege ved Emma Hjorths Hjem (EHH), Ole B. Munch, tatt opp kampen for å gi de funksjonshemmede et skoletilbud og tvang igjennom en skole på Emma Hjorth. Skolen gjorde sitt inntog på EHH i 1960-61 med Helge Morset og to andre lærere. Det ble snart behov for en egen skolebygning og i 1973 sto skolen ferdig. Den utviklet seg til å bli en av de største i Bærum i antall lærere. I 1981 var det 65 lærere, mens elevtallet var lavt med 170 funksjonshemmede som fikk undervisning. 

Huset ble i senere tid benyttet av Bærum kommunale voksenopplæring og drives i dag av Natur, kultur og Idrett i Bærum kommune.

Killingen

Bygget i 1962

Killingen var en avdeling som ble bygget som gave fra Bærum sosiale dameklubb. Den ligger i lia nedenfor Pynten, lignet på den, men var mye mindre. Den ble innviet den 9. oktober 1962 med flere notabiliteter til stede, bl.a. den daværende helsedirektør Karl Evang.

I dag står bygningen tom og kan ikke bli beboet siden den ligger for nær kraftledningen. 

Pynten

Bygget i 1960

Pynten ble bygget samtidig med Skrenten i 1960, to helt like avdelinger på Emma Hjorths Hjem, som lå i lia nedenfor den tidligere Grini gård. De ble bygget for ungdom og her ble det skapt mye musikkglede.

I dag holder Bærum maleklubb til på Pynten og Bærum kommunale voksenopplæring på Skrenten.

Pyraminten

Bygget i 1979

På 1970-tallet økte antall personale ved Emma Hjorths Hjem (EHH) og behovet for barnehageplasser ble større. Det var fra før barnehage i Rabben 1, 2 og 3 som lå i brakken oppe ved Høyrabben, men det trengtes flere plasser. I 1979 ble det derfor bygget en stor ny barnehage utenfor Akershuspaviljongen som fikk navnet Pyraminten. Noen beboere fra EHH fikk jobb her.  

I dag huser bygningen Emma Hjorths Barnehage som består av fire avdelinger.

Kleivstua

Bygget i 1923

Kleivstua ble bygget i 1923 som bolig for gårdsbestyrer Kleiven med familie. Fra 1970-årene bodde et beboerektepar fra Emma Hjorths Hjem der. Huset har siden vært i kommunen sitt eie og leid ut, men er ikke beboelig lenger pga. en brann i 2019. 

Gårdsbestyrer Kleiven

Kilde: Emma Hjorth museum

Toppen, Knausen, Stien og Skogen

Bygget i 1962

I 1962 ble et stort rekkehus med de fire avdelingene Toppen, Knausen, Stien og Skogen bygget for å huse mange urolige beboere. I kjelleren ble det dagsenter. Avdelingen Stien skilte seg ut fra de andre, for der bodde åtte sterkt funksjonshemmede menn, hvor flere av dem ikke var utviklingshemmet. Huset var ikke planlagt for rullestolbrukere. Når de satt i stua og så på TV og den innerste måtte på wc, måtte mange rygge ut av rommet for at han skulle komme ut og inn igjen. 

I forbindelse med ansvarsreformen ble hele huset bygget om til leiligheter.

Emma Gjestehus // Vernepleierskole

Emma Gjestehus er en del av Regionalt Aktivitetssenter (REGA) som i dag består av Emma Hjorth museum, Emma Sansehus, Emma Friskhus, Emma Kafé og Emma Gjestehus. 

Et koselig gjestehus i det grønne...

Med flott beliggenhet nær skog og kort avstand til Sandvika by ligger Emma Gjestehus med 16 rom fordelt på to plan. Det finnes enkelt- og dobbeltrom, samt rom tilpasset rullestolbrukere. Emma Gjestehus byr på en trivelig og lun atmosfære, med fellesstue og kjøkken, samt en hage med frodig natur, grønne plener og store bjørketrær. 

Litt historie

Dette bygget ble bygget som vernepleierskole i 1960-61 av Ole B. Munch som ble overlege på Emma Hjorths Hjem (EHH) i 1946. Allerede i 1947 startet han en internutdanning for pleiepersonalet. I 1950-årene satt han i flere utvalg som utredet en 3-årig utdanning; vernepleierutdanningen. Statens kvern malte sakte og Munch var ikke en tålmodig mann. Han satte i gang bygging av en skole og fikk den innviet av statsråden i 1961, tre år før utdanningen var vedtatt. I starten ble den kalt Personalskolen og var den første vernepleierskolen her til lands.

Et av kullene ved vernepleierskolen i 1966.

Skolen flyttet til et annet bygg på området på midten av 1980-tallet, og fram til midten av 1990-tallet holdt administrasjonene for EHH og HVPU-Akershus (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) til i dette bygget.

Da EHH ble nedlagt i 1996 i takt med ansvarsreformen, overtok REGA huset og Emma Gjestehus ble åpnet i vestfløyen som en overnattingsmulighet for besøkende av området. I østfløyen holder administrasjonen for REGA og Bærum kommunale dagaktivitetstilbud til.

REGA

REGA ble opprettet på midten av 1990-tallet og skulle tilfredsstille kravet til fru Emma Hjorth fra 1915 om at området alltid skulle brukes til utviklingshemmede. REGA har som mål å være et sted for alle, uansett funksjonsnivå. Les mer om historien bak REGA her.

For mer informasjon besøk hjemmesiden her.

Kilde: Emma Hjorth museum

Emma Sansehus

Emma Sansehus

Emma Sansehus er en del av Regionalt Aktivitetssenter (REGA) som i dag består av Emma Gjestehus, Emma Kafé, Emma Hjorth museum, Emma Friskhus og Emma Sansehus. 

Emma Sansehus er et opplevelsessenter for store og små, samt et tilbud for mennesker med sammensatte lærevansker. Her er alle velkommen til et sansestimulerende miljø som kombinerer musikk, lys, vibrasjon og følbare inntrykk i behagelige omgivelser. Man kan komme på åpen dag i helgene, eller leie hele huset til f.eks. bursdager, barselgrupper, foreninger, familiesammenkomster m.m.

Litt historie...

Huset ble bygget som boavdeling som sto ferdig i 1959-60, og var den første moderniseringen på Emma Hjorths Hjem (EHH) etter 2. verdenskrig. Huset hadde opprinnelig to avdelinger og en kontorfløy i underetasjen. Avdelingene ble bygget for utviklingshemmede barn som også hadde fysisk funksjonshemning og hver av avdelingene hadde 16 plasser. Komiteen for åndssvakeomsorgen i Akershus Fylke festet tomten fra staten og huset skulle etter kontrakten komme barn fra Akershus til gode. Avdelingene var i drift helt frem til EHH ble nedlagt på midten av 1990-tallet i takt med ansvarsreformen. REGA overtok huset som ble ombygd til et moderne sansehus. Hegnatun Aktivitetssenter holder nå til i kontorfløyen.

REGA

REGA ble opprettet på midten av 1990-tallet og skulle tilfredsstille kravet til fru Emma Hjorth fra 1915 om at området alltid skulle brukes til utviklingshemmede. REGA har som mål å være et sted for alle, uansett funksjonsnivå. Les mer om historien bak REGA her.

For mer informasjon besøk hjemmesiden her.

Kilde: Emma Hjorth museum

Emma Kafé

Emma Kafé er en del av Regionalt Aktivitetssenter (REGA) som i dag består av Emma Gjestehus, Emma Sansehus, Emma Hjorth museum, Emma Friskhus og Emma Kafé. 

I 1978 ble det bygget nytt storkjøkken og kantine på Emma Hjorths Hjem. Det gamle kjøkkenet sto fremdeles og ble ikke revet før i 1989. Kantinen ble fra starten brukt av alle på institusjonen og det var her store fester og jubileer ble feiret. Aller størst var 17. mai som i mange år har skapt fulle lokaler.

I dag driver REGA vanlig kafédrift i lokalene og tilbyr god mat og en koselig møteplass for alle.  En rekke ombygninger innvendig har skjedd etter at REGA tok over.

For mer informasjon besøk hjemmesiden her.

REGA

I takt med ansvarsreformen, ble REGA opprettet på midten av 1990-tallet og skulle tilfredsstille kravet til fru Emma Hjorth fra 1915 om at området alltid skulle brukes til utviklingshemmede. REGA har som mål å være et sted for alle, uansett funksjonsnivå. Les mer om historien bak REGA her.

Haugen

Bygget i 1917

På fru Emma Hjorths tid var Haugen et lite hus som ble brukt som sykestue. I 1915 ble Jens Hole forstander og søkte om å få bygge bolig for seg og familien. Det ble også hetende Haugen. Hole fikk tegninger fra arkitekt Ingvar Magnus Olsen Hjorth, mannen til fru Emma Hjorth, og kr. 15.000 til å bygge for. Dette ble for lite for ham og han bygget i stedet en kopi av huset til landbruksdirektør Bjanes som satt i kontrollkomiteen. Det kostet kr. 25.000 og sto ferdig i 1917. I Riksarkivet finnes ingen kommentar fra departementet angående pengebruken. 

Jens Hole hadde tre barn og den yngste sønnen hans, Jens Hole jr., ble født og bodde 25 år på Emma Hjorth. Her er et lite utdrag fra et intervju i 1996:

"Jeg hadde en veldig lykkelig tid her, det var fint å bo på Haugen. Pærene var gode den gangen også. Min mor døde da jeg var 2-3 år, far giftet seg med en lærerinne fra Oslo. Det var mye selskapelighet hos oss. Vi dyrket litt poteter og annet i hagen. På Haugen, som Hole sr. bygget i 1917 var det to stuer, gjesteværelse og kjøkken nede, oppe soveværelser og pikeværelse. Min stemor arbeidet på skole i Oslo, kjørte med melkevogna om morgenen, gikk fra Jong med tunge vesker på hjemvei."

Kilde: Intervju av Solveig Tutvedt, Emma Hjorth museum, 1996.  

Etter at familien Hole flyttet ut i 1943 og flyttet til "Holes hus", ble Haugen tatt i bruk som kontor, sekretariat og bibliotek. Under ansvarsreformen på 90-tallet ble den beboerbolig, senere er den blitt leiet ut av Bærum kommune som eier boligen.

Kilde: Emma Hjorth museum

Tøyen

Bygget i 1930

Dette huset ble bygget i 1930 som personalbolig på Emma Hjorths Hjem (EHH). Fra 1960-årene hadde Stjerneklubben; en klubb for de bedrefungerende beboere på EHH som arrangerte utflukter og ga ut bladet "Emmastjerna", samt fritidslederne kontor der. En tid var det velferdsbygg for vernepleierstudenter. En del av dagtilbudet på institusjonen holdt til i første etasje på slutten av 80-tallet.

Radio Bifrost, en av Bærums første nærradioer drevet av fagforeningen, holdt til i kjelleren noen få år fra 1987. Senere ble det bolig for en tidligere institusjonsbeboer. I dag eier Bærum kommune huset og det leies ut. 

Kilde: Emma Hjorth museum

Skrenten

Bygget i 1960

Skrenten ble bygget samtidig med Pynten i 1960, to helt like avdelinger på Emma Hjorths Hjem, som lå i lia nedenfor den tidligere Grini gård. De ble bygget for ungdom og her ble det skapt mye musikkglede.

I dag holder Bærum kommunale voksenopplæring til på Skrenten og Bærum maleklubb på Pynten.

Utsikten

Bygget i 1936. NB! Dette er i dag en privat bolig, vennligst vis hensyn!

Forstander Jens Hole bygget Utsikten som forsamlingslokale for personalet på Emma Hjorths Hjem i 1936. Her ble det holdt møter og sammenkomster, ofte med religiøst innhold. Onde tunger sier at under 2. verdenskrig ble det servert god mat som lokkemiddel.

I senere tid har huset hatt mange funksjoner. Det var møte- og undervisningslokale for vernepleierstudenter, Rud videregående skole hadde undervisningslokaler der, mens 2.etasje har fungert som bolig. Utsikten har huset mange store fester og Emma Jazz ble startet her. 

I dag er huset privatbolig.

Kilde: Emma Hjorth museum

Brakka

Bygget etter 1946 - revet i senere tid

Etter 2. verdenskrig, sannsynligvis etter at overlege Ole B. Munch ble ansatt på Emma Hjorths Hjem, ble det satt opp en brakke som huset administrative kontorer. Brakka ble etter hvert utvidet med en ekstra fløy. Huset fungerte som kontorlokale for hele administrasjonen frem til 1983 da vernepleierskolen (nåværende Emma Gjestehus) flyttet fra Høyrabben 4 som ble kontorbygg i stedet.

Heretter overtok dagtilbudet Brakka og etter hvert åpnet de kafeen Blue Cat som i stor grad var beboerdrevet. Det dominerende møbelet der var en enormt stor putekatt, gitt av NRK og brukt i Barne-TV-serien Atte Katte Noa

Brakka ble revet rundt 1995 i forbindelse med byggingen av boligfeltet Tokerudkollen 1-29.  

 

Akershuspaviljongen

Bygget i 1958-60

Dette ble begynnelsen på den store utbyggingen under Ole B. Munchs overlegetid. Komiteen for åndsvakeomsorgen i Akershus fylke festet tomten fra staten og bygget i 1958-60 et stort hus med fire barneavdelinger; Hegnatun Nord og Syd, Fagnatun Øst og Vest, samt en sykepaviljong og kontorer for leger og psykologer. Hver avdeling fikk plass til 16 barn og skulle etter kontrakten komme barn fra Akershus til gode. Hegnatun ble bygget for barn som også var fysisk funksjonshemmet og Fagnatun for urolige barn. Avdelingene var i drift helt frem til ansvarsreformen, men med stadig synkende belegg. 

Etter at beboerne flyttet ut i takt med reformen, ble Fagnatun omgjort til dagsenter for multifunksjonshemmede. Hegnatun ble bygget om til et stort moderne sansehus (Emma Sansehus), som er et tilbud til personer med ulike funksjonshemninger. I tillegg er det åpent for alle i helgene og huset kan leies til diverse arrangementer.  

Kontorfløyen i underetasjen er nå Hegnatun aktivitetssenter. 

Paviljongen

Bygget i 1959 - senere revet

I 1959 ble det bygget en sykepaviljong rett utenfor Akershuspaviljongen. Hvor lenge den fungerte for syke er uvisst, men den ble etter hvert en vanlig boavdeling. Under ansvarsreformen ble den bygget om til bolig for de tre siste beboerne fra Hegnatun Syd. 

Bygningen er revet og i 2021 bygget Bærum kommune den nye omsorgsboligen "Tokes vei 2".

Gartneriet

Bygget etter 1946 - revet i dag

Man vet ikke helt sikkert når gartneriet ble bygget, men sannsynligvis i 1950-årene. Det hadde veksthus og dyrking ute på jordene og var en arbeidsplass for flere beboere på Emma Hjorths Hjem. Veksthusene ble revet rundt 1990 og hovedbygningen ble en kort stund etter det brukt som midlertidig arbeidssenter før det ble revet.

For å se hvordan gartneriet så ut kan du se YouTube-filmen "Emma Hjort på 60´tallet".

Låven

Bygget etter 1946 - revet i senere tid

Den gamle låven på Emma Hjorths Hjem som lå bak hovedbygningen på Tokerud gård brant ned i 1960. Samme år ble det bygget en ny låve og stall i skråningen nede ved sletta mellom Grini og Tokerud. Et par tiår senere ble de leiet ut til Kalles Ridesenter hvor fysioterapeuter drev terapiridning. 

Låven ble revet i forbindelse med bygging av Emma Hjorth skole i 1998. 

Tokerudutsikten

Tokerudutsikten gir deg utsyn over Bærum, Oslo, Oslofjorden og Nesoddlandet. Det er et av flere utsiktpunkter på Tanumåsen.

Veien opp hit kalles Tokerudkleiva og var en del av kirkeveien for de som kom fra Tokerud gård og området omkring. Tokerud gård lå der Emma Hjorth ligger i dag. Gården har ligget der siden vikingtiden, men det er også funnet redskap fra steinalderen på gården. Fru Emma Hjorth kjøpte Østre Tokerud av konkursboet Tokerud sanatorium i 1903 og få år senere Vestre Tokerud. Emma Hjorth museum ligger i det som var drengestua på Tokerud.

Tokerudkleiva går korteste og bratteste vei til kirka og er i dag en mye brukt tursti. Tanum kirke er datert til 1100-1130. Det har altså gått folk på denne stien i nær 1000 år eller mer. Et tilsvarende veifar er Haugskleiva nord for kirka.

Kilde: Tanum Vel

60-k

Bygget i 1970-1971

I likhet med 80-mann bygningen i Tokerudkollen, startet denne bygningen som et hus med fire avdelinger; Dallia, Brattlia, Hegglia og Asklia, som huset 15 kvinner hver. 60-k ble tegnet av arkitekt Harald Melbye og vant en arkitektpris. Det sto ferdig i 1970-71. Avdelingen Asklia tok imot sterkt fysisk funksjonshemmede, de andre avdelingene var for mer urolige beboere. 

Fra starten av var det misnøye med utformingen av huset. Det var to avdelinger i hver etasje og mellom etasjene et åpent rom som ga mye lys, men også mye støy siden det var lange korridorer med metalldører. Mange av de som bodde der var svært høylytte og lyden forplantet seg mellom avdelingene.

I begynnelsen av 80-årene ble alle beboerne flyttet til andre avdelinger og Vernerpleierskolen overtok huset. Da denne skolen flyttet til Skedsmo, flyttet Voksenopplæringen inn. Senere ble 60-k senter for undervisning av innvandrere, men i dag står bygget tomt.    

Kilde: Emma Hjorth museum

Høyrabben 3 og 8

Bygget i 60-årene

I løpet av 60-årene ble det bygget to høyblokker på området med inngangsetasje, samt seks etasjer med hybler. Her bodde de mange ungdommene som studerte på Vernepleierskolen eller arbeidet på Emma Hjorths Hjem. Mange kom hit for å få praksis før utdanning. I perioder, særlig om sommeren, var det til enhver tid minst en fest i gang i husene. 

I forbindelse med ansvarsreformen på 90-tallet ble husene bygget om til omsorgsleiligheter. Mange pensjonister fra Bærum flyttet inn, men også beboere fra det tidligere Emma Hjorths Hjem. Erling, som hadde bodd på institusjonen siden 1939, ble en populær kavaler for mange av damene der. Da han døde, arvet de hans formue på kr. 3000,- og for det kjøpte de et piano som fortsatt står der med et bilde av Erling.

I dag hører Emma Hjorth Boliger (Bærum kommune Hjemmebaserte Tjenester) til i blokkene, samt Emma MeDLiv som er en visningsleilighet og ressurssenter for frihets- og velferdsteknologi. Her kan man oppleve et reelt bomiljø innredet med ulike hjelpemidler til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som bidrar til økt grad av mestring i hverdagen. Hjelpemidlene kan prøves av besøkende og man kan få veiledning av en fagperson når det gjelder utprøving, implementering og anskaffelse av produktene. 

Rabben 1, 2 og 3

Bygget i 1948

I 1948 ble det satt opp tre brakker på Emma Hjorths Hjem som ble brukt til personalboliger, barnehage og senere kontorer. De ble revet i forbindelse med byggingen av Høyrabben 10-74. 

Emmaløypa QR-skilt

Dette skiltet er for tilfeldige forbipasserende - Zoom inn på QR-koden med kameraet på mobilen din og få direkte tilgang til Emmaløypa!

  • Hvis du ønsker å se din posisjon i kartet, må vi ha tillatelse til dette. Derfor må du klikke OK på personvern-forespørselen som vises første gang du besøker nettsiden.
  • Nettleseren vil be om å vise din posisjon. Denne må du tillate/godta for at posisjoneringen skal fungere. Hvis din Stedstjener/GPS-lokasjon er avslått, vil vi ikke kunne vise din posisjon.  
  • Hvis du ikke har tilgang til trådløst nettverk/wifi, må mobildata være slått på for at du skal kunne bruke kartløsningen. 
Dette skiltet er utviklet av Arba Grafisk.

Tanumformasjonen, rombeporfyr og svaberg fra istiden

Tanumformasjonen 

Tanumformasjonen kan sees i bunnen langs hele Tanumåsen og er sedimentære bergarter som er ca 300 millioner år gamle (karbon-tiden). Tanumformasjonen består av vekslende sandsteiner, konglomerater, grønne og røde skifre og kalksteiner. Bergartene stammer fra elvesletter bygget opp av forgreinede elver og deltaer, og marine kalksandstrender i tillegg til avsetninger fra ras. Vekslingen i avsetningsmiljø skyldes begynnende jordskorpebevegelser. I tillegg skapte variasjoner i klima og relativt havnivå endringer i avsetningsmiljøet. Det finnes fossiler av muslinger og planter i Tanumformasjonen.

Samtidig med avsetningen av Tanumformasjonen begynte innsynkningen av Oslofeltet. Dette er begynnelsen på en periode med store jordskjelv og vulkanisme i vårt område. Oppå Tanumformasjonen finner vi de første basaltlavaene. Tanumåsen kan sammenlignes med Kolsås og består av basalter og en rekke rombeporfyrer fra senkarbon tid.

Rombeporfyr

Rombeporfyr finnes i hele Tanumåsen og er en lavabergart fra den mest aktive perioden i dannelsen av Oslofeltet da vulkanismen og jordskjelvene var på sitt maksimale. Rombeporfyrlava strømmet ut over store områder fra lange, dype spaltevulkaner som fulgte sprekkeretningene i Oslofeltet. Rombeporfyrvulkanismen pågikk for 292–272 millioner år siden; i den geologiske perioden som heter perm. De lyse flekkene er mineralet plagioklas (et Ca-Na-Al silikat). Fra tetthet, farge og form på plagioklasene og fargen på grunnmassen kan flere rombeporfyrserier identifiseres og sees fint i Kolsås og i Tanumåsen. Tanum er en del av Krokskogen lavaplatå der det er kartlagt 22 strømmer som utgjør en lagpakke på ca 800m og som det tok ca 14 millioner år å lage. I permtiden var Osloriften en lang dal (graben) med en serie vulkaner og høye fjell på sidene. En liknende struktur sees i dag i Øst-Afrika. Rombeporfyr er en sjelden bergart. Den finnes bare tre steder i verden: Oslofeltet, i den Østafrikanske riften og på Antarktis.

Svaberg - minner fra istiden 

Tanumskogen og Vestmarka er full av svaberg fra istiden. Ordet svaberg kommer fra sva, som er norrønt svað, og betyr glatt sted. Svaberg ble dannet og slipt av enorme mengder smeltevann som rant under isen. Disse elvene fraktet sand og grus som effektiv slipte fjellet de for over.  

Istiden  

Den siste store istiden i vårt område varte frem til for ca 10.000 år siden. Hele Skandinavia var dekket av en tykk iskappe som tynget landmassene ned i jordskorpen. Da isen var på sitt tykkeste (ca 3 km!) var Oslofjorden en stor renne der isen strømmet utover og brakte med seg store mengder sand og grus som ble lagt igjen på kontinentalsokkelen. Da istiden gikk mot slutten trakk isen seg nordover. Foran isen ble det avsatt store mengder sand og grus, og i havet utenfor iskanten store mengder leire. Strandkanten lå ca 220m høyere enn i dag da isen begynte å smelte. På Østlandet ble det dannet fruktbare jordsmonn som i vår tid har gitt grunnlaget for jordbruksvirksomhet på Tanum. 

Kilde: Bilde av rombeporfyr: NGU. Tekst: boken "Landet blir til - Norges geologi", Norsk Geologisk Forening (2013).  Tegning: Turorientering.no
Tanum Vel

Tanumformasjonen, rombeporfyr og svaberg fra istiden

Tanumformasjonen 

Tanumformasjonen kan sees i bunnen langs hele Tanumåsen, som her på vei opp til Tokerudutsikten.

Tanumformasjonen er sedimentære bergarter som er ca 300 millioner år gamle (karbon-tiden). Tanumformasjonen består av vekslende sandsteiner, konglomerater, grønne og røde skifre og kalksteiner. Bergartene stammer fra elvesletter bygget opp av forgreinede elver og deltaer, og marine kalksandstrender i tillegg til avsetninger fra ras. Vekslingen i avsetningsmiljø skyldes begynnende jordskorpebevegelser. I tillegg skapte variasjoner i klima og relativt havnivå endringer i avsetningsmiljøet. Det finnes fossiler av muslinger og planter i Tanumformasjonen.

Samtidig med avsetningen av Tanumformasjonen begynte innsynkningen av Oslofeltet. Dette er begynnelsen på en periode med store jordskjelv og vulkanisme i vårt område. Oppå Tanumformasjonen finner vi de første basaltlavaene. Tanumåsen kan sammenlignes med Kolsås og består av basalter og en rekke rombeporfyrer fra senkarbon tid.

Rombeporfyr

Rombeporfyr finnes i hele Tanumåsen og er en lavabergart fra den mest aktive perioden i dannelsen av Oslofeltet da vulkanismen og jordskjelvene var på sitt maksimale. Rombeporfyrlava strømmet ut over store områder fra lange, dype spaltevulkaner som fulgte sprekkeretningene i Oslofeltet. Rombeporfyrvulkanismen pågikk for 292–272 millioner år siden; i den geologiske perioden som heter perm. De lyse flekkene er mineralet plagioklas (et Ca-Na-Al silikat). Fra tetthet, farge og form på plagioklasene og fargen på grunnmassen kan flere rombeporfyrserier identifiseres og sees fint i Kolsås og i Tanumåsen. Tanum er en del av Krokskogen lavaplatå der det er kartlagt 22 strømmer som utgjør en lagpakke på ca 800m og som det tok ca 14 millioner år å lage. I permtiden var Osloriften en lang dal (graben) med en serie vulkaner og høye fjell på sidene. En liknende struktur sees i dag i Øst-Afrika. Rombeporfyr er en sjelden bergart. Den finnes bare tre steder i verden: Oslofeltet, i den Østafrikanske riften og på Antarktis.

Svaberg - minner fra istiden 

Tanumskogen og Vestmarka er full av svaberg fra istiden. Ordet svaberg kommer fra sva, som er norrønt svað, og betyr glatt sted. Svaberg ble dannet og slipt av enorme mengder smeltevann som rant under isen. Disse elvene fraktet sand og grus som effektiv slipte fjellet de for over.  

Istiden  

Den siste store istiden i vårt område varte frem til for ca 10.000 år siden. Hele Skandinavia var dekket av en tykk iskappe som tynget landmassene ned i jordskorpen. Da isen var på sitt tykkeste (ca 3 km!) var Oslofjorden en stor renne der isen strømmet utover og brakte med seg store mengder sand og grus som ble lagt igjen på kontinentalsokkelen. Da istiden gikk mot slutten trakk isen seg nordover. Foran isen ble det avsatt store mengder sand og grus, og i havet utenfor iskanten store mengder leire. Strandkanten lå ca 220m høyere enn i dag da isen begynte å smelte. På Østlandet ble det dannet fruktbare jordsmonn som i vår tid har gitt grunnlaget for jordbruksvirksomhet på Tanum. 

Kilde: Bilde av rombeporfyr: NGU. Tekst: boken "Landet blir til - Norges geologi", Norsk Geologisk Forening (2013). Tegning: Turorientering.no
Tanum Vel

 

Oldtidsvei

Tanum kirkevei – fredet veifar mellom Asker og Tanumplatået

Denne del av Staverbakken er det siste originale stykket i Bærum av oldtidsveien mellom Asker og Tanumplatået. En bit av den samme veien finnes fortsatt i Skustadgata, litt nærmere Asker. Fra ca. år 1130, da Tanum kirke ble åpnet, har veifaret også fungert som kirkevei og senere som pilegrimsled.

På Tanum ligger det en gravrøys fra bronsealderen (1700 – 500 f Kr).  Der finnes flere gravhauger fra eldre jernalder (500 f Kr – 550 e Kr). Fra ca. 300 e Kr har det vært fast bosetting på Tanum. Oldtidsveien i Staverbakken har vært del av det eneste veifaret mellom Asker og Tanumplatået inntil nyere tid.

Legg merke til stripene på berget, der dette stikker opp i veien! Dette er spor etter mer enn tusen års slitasje!

Kilde: Tanum vel

Jonggårdene

Navnet Jong kommer fra Joranger som betyr Hestevika, sannsynligvis et hestebeite i vika ned mot Bjørnegårdssvingen. Før landhevingen lå Jonggårdene nærmere sjøen. Vi har i dag Vestre Jong, Østre Jong, Gråjong/Mellomjong og Søndre Jong (på Jongsåsen).

Litt historie

Jong gård er fra eldre jernalder (500 f.KR– 550 e.Kr), sannsynligvis skilt ut fra en eldre Ås gård under Tanumåsen. På Østre Jongs grunn ved Jongsbruveien 25 ligger en gravrøys fra yngre bronsealder (1100 – 500 f.Kr), se skilt der på hagesiden mot jernbanen.

Bjørnegård og Kjørbo er skilt ut fra Jong. Gården ble delt i Østre Jong og Vestre Jong i 1613. Jong setret på Haugsvollen i Vestmarka. Jonggårdene var i 1557 av de første navngitte kalkleverandører (bondekalkovner) til Akershus festning.

Snippen (ved Snippebakken på Slependen) og Hestehagen (ved Malerstua på Slependen) var husmannsplasser under Østre Jong gård. Området rundt Industriveien er tidligere jorder skilt ut fra Østre Jong.

På Vestre Jong (se bilde over fra 1890) drives fortsatt jordbruk med korndyrking. Blant tidligere eiere er Asta Hanssen (1869 – 1961) som kjøpte gården i 1918 og drev den fram til hun var 85 år. Hun hadde tidligere forpaktet Fornebo gård. Hun drev et moderne jordbruk med produksjon av melk, korn, frukt og grønnsaker. I 1912 ble hun første kvinne i styret i Bærum Landbruksforening. Hun var fra 1913 en av Bærums to første kvinnelige herredsstyrerepresentanter.

Gråjong i 1928. Kilde: lokalhistoriewiki.no

Gråjong/Mellomjong (Eventyrgården) ble skilt ut fra Østre Jong gård i 1843. De eldste delene av våningshuset er fra 1724 og 1750, stabburet fra 1750. Senere ble gården en del av Vestre Jong gård, men er nå privatbolig og et sted for ulike arrangementer.

Erik Werenskiolds illustrasjon av Gråjong ca. 1885. Kilde: Tanum Vel

Gården med det store asketreet er tegnet av Erik Werenskiold ca 1885. Tegningen «I kveldingen kom de fram til en stor, grom gård» illustrerer «De tre kongsdøtre i berget det blå» i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Det var nok det fine kulturlandskapet med åker og eng, gårdsveier og alleer, som gjorde at Erik Werenskiold valgte Gråjong som motiv til eventyret.

Søndre Jong Gård i 1954. Kilde: Bærum bibliotek

Søndre Jong gård (Solhaugveien 8) var opprinnelig en husmannsplass Jongsås under Østre Jong, skilt ut som egen gård 1872. Våningshuset sto ferdig i 1875. I 1927 overtok familien Guriby. Walther Guriby drev i mange år Sandvika brensel med lokaler der Sandvika Storsenter nå ligger. På 1990-tallet hadde han noe virksomhet på området der blokkene på Søndre Jong ble bygd 2008-2013. 

Våningshuset på Søndre Jong i 1880. Kilde: Bærum bibliotek.

På Jongsåsen ovenfor Jong skole foregikk i 1846 den siste henrettelsen med øks i Bærum. Peter Olsen Ringeneie fikk dødsstraff for å ha drept kona si. Asker og Bærum Historielag utga  en bok om dette i 1989 som heter "Hustrudrapet på Risfjellkastet".   

Kilde: Tanum Vel

Østre Jong gård

Navnet Jong kommer fra Joranger som betyr Hestevika, sannsynligvis et hestebeite i vika ned mot Bjørnegårdssvingen og Industriveien. Før landhevingen lå Jonggårdene nærmere sjøen.

Litt historie

Jong gård er fra eldre jernalder (500 f.KR– 550 e.Kr), sannsynligvis skilt ut fra en eldre Ås gård under Tanumåsen. Bjørnegård og Kjørbo er skilt ut fra Jong. Gården ble delt i Østre og Vestre i 1613. Jonggårdene var i 1557 av de første navngitte kalkleverandører (bondekalkovner) til Akershus festning. Snippen (ved Snippebakken) og Hestehagen (ved Malerstua) var husmannsplasser under Østre Jong gård. 

Gravhauger

På Østre Jongs grunn ved Jongsbroveien 25 lå opprinnelig to gravhauger fra yngre bronsealderen (1100 – 500 f.Kr). Gravrøysa som man tydelig kan se, ligger i hagen øst for boligblokka med utsikt mot Industriveien og Sandvika. Når du ser mot Sandvika, så tenk deg at sjøen for 3000 år siden sto ca 25m høyere og dekket det meste av det du ser i dag. Da lå denne gravrøysa rett ved stranda, slik også gravrøysene på Kalvøya gjorde.

I forbindelse med jernbaneanlegget 2001–2005 og boligbygging 2008 ble det foretatt utgravinger på Jong. I røysa som ikke lenger er synlig, var det et gravkammer lagd av skiferstein med en urne med bein fra den døde. Det ble funnet en rakekniv av bronse, tidstypisk 1100–900 f.Kr. Et sjeldent funn var også en hellerisningsstein med motiv av et par fotsåler. Det ble også funnet mange kokegroper, datidens kjøkken, der hvor nr. 25 ligger i dag. Her bor man på historisk grunn!

Kommende utbygging i Industriveien vil foregå på jorder skilt ut fra Østre Jong.

Kilde: Tanum Vel

Kalkovnen på Slependen

Kalkfabrikken ble etablert under navnet Slæpenden Kalkverk i 1914.

Kalkovnen ble bygd som en moderne sjaktovn i motsetning til de enklere bondekalkovnene. Kalk og kull ble heist opp til toppen av ovnen med elektrisk vinsj og fylt ned i et brennkammer i bunnen. Ved, kull og kalkstein ble brent ved 1000 graders varme, karbondioksid i steinen ble frigjort, og man fikk brent kalk. Kalken ble tatt ut i bunnen og fraktet videre med jernbanen. Brygga på Kadettangen ble brukt til utskiping av kalk. Et sekundærprodukt var knust kalkstein blandet med slagg, som ble levert som gjødsel/jordforbedring.

Kalkstein ble fraktet med hest og vogn fra lokale steinbrudd. Fra 1924 hentet man kalkstein fra Reverud. Deler av den nye Tanumveien går i dag gjennom gamle kalkbrudd. Kalkproduksjonen ble avsluttet i 1940. Fra 1982 ble kalkovnen restaurert, offisielt åpnet 1996.

Asker og Bærum historielag har kalkovnen som et av sine faddersteder og følger med på tilstanden til bygningen.

Slependen stasjon

Slependen stasjon ligger ca 16 kilometer fra Oslo S. Den ble åpnet som stoppested på den smalsporede Drammenbanen i 1873 i en sving ved brua som krysser Slependeveien. I 1958 ble Drammensbanen utvidet til dobbeltspor, og samtidig ble det bygd en ny stasjon på Slependen med en moderne stasjonsbygning. I 1993 ble det nok en gang bygd ny Slependen stasjon som samtidig ble flyttet ca 400 meter nærmere Sandvika. I den forbindelse ble Jong holdeplass like ved nedlagt. 

Dagens stasjon med trappehus som forbinder stasjonen med Jongsåsen, er tydelig inspirert av kalkovnen fra 1914. Arkitekten er Arne Henriksen.

Kilde: Tanum Vel

Tanumutsikten

Tanumutsikten er et av flere utsiktspunkter på Tanumåsen. Sør for Tanumutsikten er det også gode utsiktspunkter fra nedre del av Tanum kirkegård og fra Tokerudutsikten enda lenger sør.

Oldtidsvei og gravrøys 

Mellom Tanumutsikten og Tanumveien ligger Fjellsjordet. Den sørligste delen av jordet kalles Badsturoa. På nordsiden går en fredet oldtidsvei langs jordet. Her ligger også en gravrøys fra bronsealder, like ved der Haugskleiva kommer opp fra under høyspentlinja. Haugskleiva har vært ferdselsåre fra dalbunnen ved Vøyen og opp til Tanumplatået i mer enn 2000 år! Mellom gravrøysa ved Haugskleiva og Tanum kirke er det partier med høye, slanke løvtrær og jevn skogbunn. Dette er gamle, gjengrodde jorder som en gang ble ryddet for hånd, og en kan også se rydningsrøyser.

Kirkerudgruvene

Under Tanumutsikten ligger Kirkerudgruvene, der Bærums Verk brøt jernmalm i 1621/22. Det er flere små gruvehull og spor etter arbeidene nedover lia, og en kan komme til det øverste og største hullet ved å følge sti rundt Tanumutsikten på nord- eller sørsiden eller klyve ned noen meter fra utsikten. Det kan være et morsomt og spennende besøk. Malmårene består av jernglans og noe magnetitt. Det ble sannsynligvis brukt hammer og meisel ved driving av gruvene og trolig ikke brenning. Fra håndskrevne rapporter og lønningslister bevart i Riksarkivet kan en lese at det i Kirkerudgruvene arbeidet 4 gruvearbeidere i hver sin ort. Gruvearbeiderne kom fra Sachsen. Tobias Kupfer var bergmester og drev gruvene. I løpet av 3 vintermåneder ble det tatt ut 40 tonn jernmalm for avhenting.

Ett av gruvehullene

Kilde: Tanum Vel

Haugskleiva kirkevei

Fredet veifar mellom Haug gård og Tanumplatået

Haugskleiva er et av de eldste veifarene i Bærum og fører fra områdene Haug, Kirkerud og Vøyen opp til Tanumplatået og Tanum kirke. Veien har blitt brukt i flere tusen år. På toppen av åsen til venstre ligger en tydelig gravrøys fra bronsealderen (1700 – 500 f.kr). Disse røysene lå ofte ved veifar og kunne ses på lang avstand. Her regjerte mektige folk, det var budskapet. Gravhaugene nærmere Tanum gård er fra eldre jernalder ca 300 e.Kr.

1000 år senere (ca 1130 e.Kr) kom kirken, ikke tilfeldig plassert med andre ord. På Tanum har det vært fast bosetting fra ca 300 e.Kr. Bosettingen på Haug er enda eldre.

Deler av Haugskleiva er hulvei, dvs den ligger som et søkk i terrenget etter mange års bruk. Det har vært flere parallelle løp oppover alt ettersom hvor sølete veien var. Et lignende veifar som også ble kirkevei, er Tokerudkleiva, en liten kilometer lenger sør langs Tanumåsen. Nå brukes de gamle kirkeveiene daglig av turgåere som skal opp på Tanumplatået.

Kilde: Tanum Vel

Bjørnegårdsvingen

Stedet het opprinnelig Foss, som henspiller til fossestryket i Sandvikselva langs øvre del av eiendommen. Albert Olsen kjøpte stedet i 1897, inkludert fallrettighetene i Sandvikselva langs tomta. Han var smed og bygde først smie og deretter bolighus der, mens han jobbet som smed på Wøyen gård.

Industrivirksomheten

I 1903 startet Albert opp næringsvirksomhet i Bjørnegårdsvingen. Han var en foregangsmann i en periode med industrielt oppsving. Han murte en dam i elva som ledet vannet til en turbin i kjelleren av smia, som hadde direkte overføring av vannkraften via remmer til selve smia. Kraften ble overført til ulike selvkonstruerte maskiner via en stang. Mesteparten av verktøyet smidde han også selv. Produksjonen omfattet sko til hester, beslag til hjulene hos Evensens hjulmakeri på Grå-Hamang, beslag til kjelker for Franzefoss ski- og kjelkefabrikk og dreide emballasjestokker til Victoria linoleumsfrabrikk i Sandvika. Dessuten smioppgaver knyttet til sykkelreparasjoner som familien påtok seg. Han fant opp og tok patent på en sikkerhetslås som ble solgt til en rekke land. Denne låsen er fremdeles i handelen og kan også kjøpes i USA under navnet “Olsen-Lock”.

Sykkelverkstedet

Sykkelverkstedet ved siden av smia ble bygget under krigen, og der jobbet sønnen Magnus Olsen og søstrene hans Liv, Gerd, Bjørg og Aase.  Verkstedet var svært anerkjent og fortsatte videre i 3. generasjon, ledet av sykkelsmed Sverre Olsen, sønn av Magnus. I likhet med industriproduksjonen er også sykkelverkstedet lagt ned.

Fiskekultivering med eget klekkeri

Bjørnegårdsvingen er også kjent som base for et omfattende fiskekultiveringsarbeid i Sandvikselva, hvor grunnpilaren var og er stamfiske og klekkeri for sjøørret og laks. Klekkeriet ligger på høyde med Franzefoss og ble startet i 1857. Det er Norges eldste klekkeri som fremdeles er i drift.

Sverre Olsen ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull i 1997 for 3 generasjoners innsats for fiskekultivering i Sandvikselva. Sammen med medlemmer i Vestre Bærum Sportsfiskere og andre med interesse for elva har det gjort Sandvikselva til en av Norges beste laks- og sjøørretelver i forhold til størrelsen.

Bærum kommune tok over ansvaret for fiskekultiverings-arbeidet, inkl. klekkeridriften i 1997 og kjøpte den vernede eiendommen i Bjørnegårdsvingen i 2018. Sammen med innsatsen fra ivrige sportsfiskere sikrer således kommunen at også fremtidige generasjoner av bæringer skal kunne oppleve spenning og fiskeglede langs elvas bredder.

Kilde: Tanum Vel

 

Bjørnegård

Bjørnegård er en gård som ligger flott til på høyden over krysset mellom Slependveien og Ringeriksveien. Våningshuset i sveitserstil er fra 1866, og sidebygningen fra 2003 med 9 boenheter er bygd på gamle grunnmurer.

Gården var en del av Jong gård som ble ryddet i jernalderen (500 f.Kr – 500 e.Kr), men ble skilt ut som egen gård ca 1000 e.Kr. Fra 1625 tilhørte gården Nesøygodset, men ble solgt til Knut Frantzen i 1661 og videre til Anna Krefting i 1682. Den ble i Krefting-familien til 1766.

Kalkbrenning var en viktig inntekt ved siden av gårdsdriften, og gården hadde egen kalkovn så tidlig som i 1666. Gården hadde også to teineplasser i Sandvikselva.

I 1891 kjøpte Jenny Bjørnson (svigerdatter til Bjørnstjerne Bjørnson) gården av daværende eier og gjorde den om til pensjonat. Kjente kunstnere som Knut Hamsun, Gerhard Munthe, Herman Bang og Claude Monet har bodd der.

Den berømte franske kunstmaleren Claude Monet bodde der i 5 uker februar/mars 1895. Han malte 26 bilder med motiver fra Bærum, bl.a. den nåværende låven på Bjørnegård (Paysage de Norvege), Løkke bro i Sandvika og Kolsåstoppen. Han var særlig fascinert av snø, kulde og is og det særpregede lyset her i nord.

I nyere tid kjøpte Frikirken gården i 1946 og drev bibelskole der frem til 1977. Deretter ble gården solgt til Stiftelsen Bjørnegård Ettervernshjem i samarbeid med Dikemark Sykehus. Siden da har stedet vært brukt til psykiatrisk ettervern. I 1998 ble gården overtatt av Bærum kommune, som driver stedet under navnet «Bjørnegård psykososiale senter».

Kilde: Tanum Vel

Maleriet "Paysage de Norvege" fra 1895 av Claude Monet. Man ser tydelig at det er låven på Bjørnegård.

Kilde: lokalhistoriewiki.no

Maleriet av Kolsåstoppen fra 1895 av Claude Monet.

Kilde: Tanum Vel

Emma Gjestehus

Emma Gjestehus er stengt inntil videre grunnet oppussing!

Et koselig gjestehus i det grønne...

Med flott beliggenhet nær skog og kort avstand til Sandvika by ligger Emma Gjestehus med 16 rom fordelt på to plan. Det finnes enkelt- og dobbeltrom, samt rom tilpasset rullestolbrukere. Emma Gjestehus byr på en trivelig og lun atmosfære, med fellesstue og kjøkken, samt en hage med frodig natur, grønne plener og store bjørketrær. 

Emma Gjestehus leier også ut hyggelige møte- og grupperom med kapasitet til 30 personer.

For mer info og booking klikk her.

Verksted

Bygget i 1979

Dette bygget ble bygget i 1979 som verksted- og garasjebygning for Teknisk avdeling. I dag er huset brukt av private bedrifter og Bærum Arbeidssenter (Vikanda).

Emmaløypa QR-skilt

Dette skiltet er for tilfeldige forbipasserende - Zoom inn på QR-koden med kameraet på mobilen din og få direkte tilgang til Emmaløypa!

  • Hvis du ønsker å se din posisjon i kartet, må vi ha tillatelse til dette. Derfor må du klikke OK på personvern-forespørselen som vises første gang du besøker nettsiden.
  • Nettleseren vil be om å vise din posisjon. Denne må du tillate/godta for at posisjoneringen skal fungere. Hvis din Stedstjener/GPS-lokasjon er avslått, vil vi ikke kunne vise din posisjon.  
  • Hvis du ikke har tilgang til trådløst nettverk/wifi, må mobildata være slått på for at du skal kunne bruke kartløsningen. 

Dette skiltet er utviklet av Arba Grafisk.

 

Emmaløypa QR-skilt

Dette skiltet er for tilfeldige forbipasserende - Zoom inn på QR-koden med kameraet på mobilen din og få direkte tilgang til Emmaløypa!

  • Hvis du ønsker å se din posisjon i kartet, må vi ha tillatelse til dette. Derfor må du klikke OK på personvern-forespørselen som vises første gang du besøker nettsiden.
  • Nettleseren vil be om å vise din posisjon. Denne må du tillate/godta for at posisjoneringen skal fungere. Hvis din Stedstjener/GPS-lokasjon er avslått, vil vi ikke kunne vise din posisjon.  
  • Hvis du ikke har tilgang til trådløst nettverk/wifi, må mobildata være slått på for at du skal kunne bruke kartløsningen. 

Dette skiltet er utviklet av Arba Grafisk.
 

Grini Kalkovn

Fra 1600-tallet - revet i dag

Til Grini gård hørte det en kalkovn som har en av de lengst sammenhengende produksjoner man kjenner til her i trakten. Denne ovnen sto bl.a. for en betydelig leveranse av kalk for å styrke Akershus festning på begynnelsen av 1600-tallet. I en 12-måneders periode fra juli 1601, leverte Kristoffer Grini rundt 90 lester (216 tonn/151.2000 liter) til dette formålet. Jon Grini leverte til sammen 25 lester kalk i februar 1827 til bygging av slottet i Oslo.

Grini Kalkbruk ble satt i drift i 1874 og produksjonen ble raskt utvidet. Ovnen til Kalkbruket var en av de 4-5 største industriovnene i bygda under siste del av 1800-tallet. Den siste produksjonen man kjenner til er sannsynligvis mellom 1915 og 1920, samtidig som kalkmølla ved Franzefossen (Sandvika Kalkmølle, senere Franzefoss Bruk AS) blir bygget og satt i drift langs Sandvikselva, ca. 350 meter nedenfor kalkovnen til Grini gård.

Siste synlige spor av slagghaugene og rester av kalkovnen på Grini forsvant i 2021 med utvidelse av veien. Uttaket av kalkstein foregikk i hovedsak der blokkene med adresse Åses vei 4-12 ligger. 

Emma Friskhus

Emma Friskhus er en del av Regionalt Aktivitetssenter (REGA) som i dag består av Emma Gjestehus, Emma Kafé, Emma Hjorth museum, Emma Sansehus og Emma Friskhus.

Emma Friskhus sto ferdigbygget i 1984 og var svømmehall og gymsal for den daværende institusjon Emma Hjorths Hjem (EHH). Bygget var en gave fra Emma Hjorths Venner. Her var også kontorene til institusjonens fritidsledere og Kulturkontoret som arrangerte ulike fritidstiltak og kulturelle arrangementer for institusjonens beboere.

Da EHH ble nedlagt i 1996 i  takt med ansvarsreformen, overtok REGA huset og Emma Friskhus består i dag av vamtvannsbasseng og gymsal som leies ut. 

REGA

REGA ble opprettet på midten av 1990-tallet og skulle tilfredsstille kravet til fru Emma Hjorth fra 1915 om at området alltid skulle brukes til utviklingshemmede. REGA har som mål å være et sted for alle, uansett funksjonsnivå. Les mer om historien bak REGA her.

Personalbolig // Hellesvingen

Bygget i 1971. NB! Dette er i dag privat boliger, vennligst vis hensyn!

Personalboligene i Tokes vei, Hellesvingen og Åses vei 4-12 ble alle ferdigstilt i 1971, mens boligene i J. A. Lippestad vei er bygget i 1975. Det er Selvaag bygg som står for disse to utbyggingsfasene. Det er rekkehusleiligheter og småblokker som foruten personalboliger for ansatte på Emma Hjorths Hjem (EHH) også skulle dekke en del av behovet for boliger til andre deler av fylkets helseansatte. I tillegg ble det i J. A. Lippestad vei bygget 4-gruppe-leiligheter til klientellet, ifølge Asker og Bærum Budstikke 28/7-75. 

Den 5. september 1951 fikk overlegen ved EHH, Ole B. Munch, fullmakt av Sosialdepartementet til å feste bort deler av eiendommen med tanke på at personalet ved hjemmet skulle få mulighet til å bygge seg bolig. Åbakken ble organisert som et A/L og fikk navnet Boliglaget A/L, men gikk på folkemunne lenge under navnet Korea og Lia. I dag heter det Åbakken borettslag A/L. 

Tokes vei 3 var den eneste eneboligen og var ment for overlegen. Dette huset ble senere boavdeling og er i dag kontor for Stiftelsen Emma Hjorth Boligselskap. Alle ovennevnte boligene har hele tiden vært organisert av stiftelsen, foruten Holtet som ble overført til Bærum kommune ved ansvarsreformen på 1990-tallet og senere solgt til private. Fram til slutningen av 60-tallet var det også vanlig at ansatte bodde i deler av øverste etasje i de gamle bygningene som også var avdelinger.

Vaskeri // Bærum Arbeidssenter

Bygget i 1953/1983

Den opprinnelige vaskeribygningen ble bygget i 1953 på Emma Hjorths Hjem (EHH). Allerede fra starten av ble en del av bygningen benyttet som verksted for beboere. Noen beboere arbeidet også i selve vaskeriet.

Bygget brant rundt 1980, ble gjenoppbygget og brant ned en gang til. Den nåværende bygningen ble ferdig i 1983. Beboere på EHH har alltid hatt arbeidstilbud på vaskeriet. 

I dag et det Emma Arbeidssenter (Vikanda) som holder til i huset med avdelinger innen tekstil, keramikk og trevarer. Det produseres produkter fra dette verkstedet som blant annet kan kjøpes på Gråstua i Sandvika. 

Opplæringssenter

Bygget i ca. 1984 - revet i senere tid

Opplæringssenteret ble satt opp i ca. 1984 på østsiden av vernepleierskolen/ administrasjonsbygget (nåværende Emma Gjestehus) og besto av fem sammensatte brakker. Disse ble brukt som undervisnings- og kurslokale og ble revet igjen rundt 1990.

Emma Hjorths vei 68-70

Bygninger etter 1946

I 1989-90 ble Nye Asklia bygget som bolig for sterkt fysisk funksjonshemmede beboere. I den ene delen flyttet kvinnene fra forhenværende Asklia (60-k) inn, i den andre mennene som hadde bodd på Stien og senere på Skaret (80-mann).

Mennene fra Stien hadde ca. 10 år før vært med på å lage en rapport om den trange avdelingen og fikk et tilbud om nytt hus utenfor Emma Hjorth. Dette takket de nei til siden de ville bo på Emma Hjorth; "det er jo her vi bor", og aller helst ville de bo der det gamle kjøkkenet lå. Slik ble det ikke og to av dem bebreidet direktøren for det i mange år etterpå.

Da institusjonen ble lagt ned i takt med ansvarsreformen og det var snakk om at området igjen skulle få navnet Tokerud, protesterte beboerne på Nye Asklia med to brev til ordføreren. De husket alt for godt hvor dårlig det hadde vært her før 1950 da navnet sist var i bruk. De fikk medhold i sin klage og området ble hetende Emma Hjorth.

Under reformen ble huset ombygget. Beboerne ønsket seg ikke leiligheter, derfor ble løsningen med bokollektiv beholdt. Et bokollektiv for de som kom fra Asklia og et for de som kom fra Stien.

Holes hus

Bygget etter 1946

Jens Hole (1874-1975) var forstander ved Emma Hjorths Hjem fra 1915 og til han ble avsatt av okkupasjonsmakten i 1943. Han måtte da flytte ut av forstanderboligen Haugen, men fikk benytte første etasje i Emma Hjorths vei 16 (Holes hus) og senere hele huset. Der fikk han bo så lenge han levde og han bodde der til begynnelsen av 70-tallet. Huset ble etter dette brukt som boavdeling.    

Personalbolig // Tokes vei

Bygget i 1971. NB! Dette er i dag privat boliger, vennligst vis hensyn!

Personalboligene i Tokes vei, Hellesvingen og Åses vei 4-12 ble alle ferdigstilt i 1971, mens boligene i J. A. Lippestad vei er bygget i 1975. Det er Selvaag bygg som står for disse to utbyggingsfasene. Det er rekkehusleiligheter og småblokker som foruten personalboliger for ansatte på Emma Hjorths Hjem (EHH) også skulle dekke en del av behovet for boliger til andre deler av fylkets helseansatte. I tillegg ble det i J. A. Lippestad vei bygget 4-gruppe-leiligheter til klientellet, ifølge Asker og Bærum Budstikke 28/7-75. 

Den 5. september 1951 fikk overlegen ved EHH, Ole B. Munch, fullmakt av Sosialdepartementet til å feste bort deler av eiendommen med tanke på at personalet ved hjemmet skulle få mulighet til å bygge seg bolig. Åbakken ble organisert som et A/L og fikk navnet Boliglaget A/L, men gikk på folkemunne lenge under navnet Korea og Lia. I dag heter det Åbakken borettslag A/L. 

Tokes vei 3 var den eneste eneboligen og var ment for overlegen. Dette huset ble senere boavdeling og er i dag kontor for Stiftelsen Emma Hjorth Boligselskap. Alle ovennevnte boligene har hele tiden vært organisert av stiftelsen, foruten Holtet som ble overført til Bærum kommune ved ansvarsreformen på 1990-tallet og senere solgt til private. Fram til slutningen av 60-tallet var det også vanlig at ansatte bodde i deler av øverste etasje i de gamle bygningene som også var avdelinger.

Personalbolig // Åbakken

Bygget i beg. av 70-tallet. NB! Dette er privat boliger, vennligst vis hensyn!

Den 5. september 1951 fikk overlegen ved EHH, Ole B. Munch, fullmakt av Sosialdepartementet til å feste bort deler av eiendommen med tanke på at personalet ved hjemmet skulle få mulighet til å bygge seg bolig. Åbakken ble organisert som et A/L og fikk navnet Boliglaget A/L, men gikk på folkemunne lenge under navnet Korea og Lia. I dag heter det Åbakken borettslag A/L. 

Personalboligene i Tokes vei, Hellesvingen og Åses vei 4-12 ble alle ferdigstilt i 1971, mens boligene i J. A. Lippestad vei er bygget i 1975. Det er Selvaag bygg som står for disse to utbyggingsfasene. Det er rekkehusleiligheter og småblokker som foruten personalboliger for ansatte på Emma Hjorths Hjem (EHH) også skulle dekke en del av behovet for boliger til andre deler av fylkets helseansatte. I tillegg ble det i J. A. Lippestad vei bygget 4-gruppe-leiligheter til klientellet, ifølge Asker og Bærum Budstikke 28/7-75. 

Tokes vei 3 var den eneste eneboligen og var ment for overlegen. Dette huset ble senere boavdeling og er i dag kontor for Stiftelsen Emma Hjorth Boligselskap. Alle ovennevnte boligene har hele tiden vært organisert av stiftelsen, foruten Holtet som ble overført til Bærum kommune ved ansvarsreformen på 1990-tallet og senere solgt til private. Fram til slutningen av 60-tallet var det også vanlig at ansatte bodde i deler av øverste etasje i de gamle bygningene som også var avdelinger.

Personalbolig // Tokes vei 3

Bygget i 1971

Personalboligene i Tokes vei, Hellesvingen og Åses vei 4-12 ble alle ferdigstilt i 1971, mens boligene i J. A. Lippestad vei er bygget i 1975. Det er Selvaag bygg som står for disse to utbyggingsfasene. Det er rekkehusleiligheter og småblokker som foruten personalboliger for ansatte på Emma Hjorths Hjem (EHH) også skulle dekke en del av behovet for boliger til andre deler av fylkets helseansatte. I tillegg ble det i J. A. Lippestad vei bygget 4-gruppe-leiligheter til klientellet, ifølge Asker og Bærum Budstikke 28/7-75. 

Den 5. september 1951 fikk overlegen ved EHH, Ole B. Munch, fullmakt av Sosialdepartementet til å feste bort deler av eiendommen med tanke på at personalet ved hjemmet skulle få mulighet til å bygge seg bolig. Åbakken ble organisert som et A/L og fikk navnet Boliglaget A/L, men gikk på folkemunne lenge under navnet Korea og Lia. I dag heter det Åbakken borettslag A/L. 

Tokes vei 3 var den eneste eneboligen og var ment for overlegen. Dette huset ble senere boavdeling og er i dag kontor for Stiftelsen Emma Hjorth Boligselskap. Alle ovennevnte boligene har hele tiden vært organisert av stiftelsen, foruten Holtet som ble overført til Bærum kommune ved ansvarsreformen på 1990-tallet og senere solgt til private. Fram til slutningen av 60-tallet var det også vanlig at ansatte bodde i deler av øverste etasje i de gamle bygningene som også var avdelinger.

Personalbolig // Åses vei

Bygget i 1971. NB! Dette er i dag privat boliger, vennligst vis hensyn!

Personalboligene i Tokes vei, Hellesvingen og Åses vei 4-12 ble alle ferdigstilt i 1971, mens boligene i J. A. Lippestad vei er bygget i 1975. Det er Selvaag bygg som står for disse to utbyggingsfasene. Det er rekkehusleiligheter og småblokker som foruten personalboliger for ansatte på Emma Hjorths Hjem (EHH) også skulle dekke en del av behovet for boliger til andre deler av fylkets helseansatte. I tillegg ble det i J. A. Lippestad vei bygget 4-gruppe-leiligheter til klientellet, ifølge Asker og Bærum Budstikke 28/7-75. 

Den 5. september 1951 fikk overlegen ved EHH, Ole B. Munch, fullmakt av Sosialdepartementet til å feste bort deler av eiendommen med tanke på at personalet ved hjemmet skulle få mulighet til å bygge seg bolig. Åbakken ble organisert som et A/L og fikk navnet Boliglaget A/L, men gikk på folkemunne lenge under navnet Korea og Lia. I dag heter det Åbakken borettslag A/L. 

Tokes vei 3 var den eneste eneboligen og var ment for overlegen. Dette huset ble senere boavdeling og er i dag kontor for Stiftelsen Emma Hjorth Boligselskap. Alle ovennevnte boligene har hele tiden vært organisert av stiftelsen, foruten Holtet som ble overført til Bærum kommune ved ansvarsreformen på 1990-tallet og senere solgt til private. Fram til slutningen av 60-tallet var det også vanlig at ansatte bodde i deler av øverste etasje i de gamle bygningene som også var avdelinger.

Emmaløypa QR-skilt

Dette skiltet er for tilfeldige forbipasserende - Zoom inn på QR-koden med kameraet på mobilen din og få direkte tilgang til Emmaløypa!

  • Hvis du ønsker å se din posisjon i kartet, må vi ha tillatelse til dette. Derfor må du klikke OK på personvern-forespørselen som vises første gang du besøker nettsiden.
  • Nettleseren vil be om å vise din posisjon. Denne må du tillate/godta for at posisjoneringen skal fungere. Hvis din Stedstjener/GPS-lokasjon er avslått, vil vi ikke kunne vise din posisjon.  
  • Hvis du ikke har tilgang til trådløst nettverk/wifi, må mobildata være slått på for at du skal kunne bruke kartløsningen. 
Dette skiltet er utviklet av Arba Grafisk.

Personalbolig // J. A. Lippestad vei

Bygget i 1975. NB! Dette er i dag privat boliger, vennligst vis hensyn!

Personalboligene i Tokes vei, Hellesvingen og Åses vei 4-12 ble alle ferdigstilt i 1971, mens boligene i J. A. Lippestad vei er bygget i 1975. Det er Selvaag bygg som står for disse to utbyggingsfasene. Det er rekkehusleiligheter og småblokker som foruten personalboliger for ansatte på Emma Hjorths Hjem (EHH) også skulle dekke en del av behovet for boliger til andre deler av fylkets helseansatte. I tillegg ble det i J. A. Lippestad vei bygget 4-gruppe-leiligheter til klientellet, ifølge Asker og Bærum Budstikke 28/7-75. 

Den 5. september 1951 fikk overlegen ved EHH, Ole B. Munch, fullmakt av Sosialdepartementet til å feste bort deler av eiendommen med tanke på at personalet ved hjemmet skulle få mulighet til å bygge seg bolig. Åbakken ble organisert som et A/L og fikk navnet Boliglaget A/L, men gikk på folkemunne lenge under navnet Korea og Lia. I dag heter det Åbakken borettslag A/L. 

Tokes vei 3 var den eneste eneboligen og var ment for overlegen. Dette huset ble senere boavdeling og er i dag kontor for Stiftelsen Emma Hjorth Boligselskap. Alle ovennevnte boligene har hele tiden vært organisert av stiftelsen, foruten Holtet som ble overført til Bærum kommune ved ansvarsreformen på 1990-tallet og senere solgt til private. Fram til slutningen av 60-tallet var det også vanlig at ansatte bodde i deler av øverste etasje i de gamle bygningene som også var avdelinger.

Emmaløypa QR-skilt

Dette skiltet er for tilfeldige forbipasserende - Zoom inn på QR-koden med kameraet på mobilen din og få direkte tilgang til Emmaløypa!

  • Hvis du ønsker å se din posisjon i kartet, må vi ha tillatelse til dette. Derfor må du klikke OK på personvern-forespørselen som vises første gang du besøker nettsiden.
  • Nettleseren vil be om å vise din posisjon. Denne må du tillate/godta for at posisjoneringen skal fungere. Hvis din Stedstjener/GPS-lokasjon er avslått, vil vi ikke kunne vise din posisjon.  
  • Hvis du ikke har tilgang til trådløst nettverk/wifi, må mobildata være slått på for at du skal kunne bruke kartløsningen. 
Dette skiltet er utviklet av Arba Grafisk.

Personalbolig // Holtet

Bygget i beg. av 70-tallet. NB! Dette er i dag en privat bolig, vennligst vis hensyn!

Alle personalboligene har hele tiden vært organisert av stiftelsen Stiftelsen Emma Hjorth Boligselskap, foruten Holtet som ble overført til Bærum kommune ved ansvarsreformen på 1990-tallet og senere solgt til private.

Den 5. september 1951 fikk overlegen ved Emma Hjorths Hjem (EHH), Ole B. Munch, fullmakt av Sosialdepartementet til å feste bort deler av eiendommen med tanke på at personalet ved hjemmet skulle få mulighet til å bygge seg bolig. Åbakken ble organisert som et A/L og fikk navnet Boliglaget A/L, men gikk på folkemunne lenge under navnet Korea og Lia. I dag heter det Åbakken borettslag A/L. 

Boligene i Tokes vei, Hellesvingen og Åses vei 4-12 ble alle ferdigstilt i 1971, mens boligene i J. A. Lippestad vei er bygget i 1975. Det er Selvaag bygg som står for disse to utbyggingsfasene. Det er rekkehusleiligheter og småblokker som foruten personalboliger for ansatte på EHH, også skulle dekke en del av behovet for boliger til andre deler av fylkets helseansatte. I tillegg ble det i J. A. Lippestad vei bygget 4-gruppe-leiligheter til klientellet, ifølge Asker og Bærum Budstikke 28/7-75. 

Tokes vei 3 var den eneste eneboligen og var ment for overlegen. Dette huset ble senere boavdeling og er i dag kontor for Stiftelsen Emma Hjorth Boligselskap. Fram til slutningen av 60-tallet var det også vanlig at ansatte bodde i deler av øverste etasje i de gamle bygningene som også var avdelinger.

1

Tokerud gård

Bygninger bygget før 1915 - alle er revet utenom Drengestua/Emma Hjorth museum

Gamle spor...

Det eldste sporet man har av tidlig menneskelig aktivitet på Emma Hjorth området er funnet av en skafthulløks og en steinkølle, som sannsynligvis stammer fra yngre steinalder (2400-1800 f. kr.). Øksen ble funnet tidlig på 50-tallet der Tobias Kupfers vei deler seg. Man antar at Tokerud gård ble ryddet i henholdsvis eldre og yngre jernalder (500 f. kr. - 1050 e. kr.). 

Den lokale uttalen av navnet var tukeru og navnet kommer av Tóki (mannsnavn) eller Tóka (kvinnenavn). Gården lå under Nesøygodset i 1625 og ble i 1663 kjøpt av Knud Frantzen. Tokerud hadde fra 1674 tinglyst rett til laksefiske i Sandvikselva. Hovedveien nordfra gikk over Tokerud, så det må ha vært en del trafikk der med hest og vogn.

I 1682 ble Tokerud gård kjøpt av Anna Felber Krefting fra Kreftingfamilien på Bærums Verk, men ble i 1766 delt og solgt som to gårder; Vestre og Østre Tokerud. I 1826 hadde Tokerudgårdene 75 mål innmark og en besetning på 2 hester, 4 kyr og 10 sauer. Gårdene hadde flere husmannsplasser og eide skog i Bærumsmarka. Hytten Solknatten, som Solveig Godske fikk bygget i 1968-70, ligger i Tokeruds skog. 

Fru Emma Hjorth overtar

I 1903 kjøpte fru Emma Hjorth de to gårdene Tokerud Vestre og Torkerud Østre på tvangsauksjon for kr. 48.000. Hun flyttet de 35 barna hun hadde boende i Asker på sitt "Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem for Aandssvake", som det het den gangen.

I 1908 var det 60 pasienter på pleiehjemmet og fullt belegg. Hun fikk oppført to nye hus som økte kapasiteten med ca. 40 plasser. I 1915 hadde hjemmet ca. 100 pasienter, eller alumner som var benevnelsen hun foretrakk, samt ca. 23 ansatte inkludert gårdsarbeidere. 

Gårdene besto i 1915 av 17 større og mindre hus, ca. 700 mål inn- og utmark og en betydelig besetning. Ifølge besiktigelsespapirene fra samme år, var gårdene av meget god forfatning. Alt dette ble da skjenket som gave fra fru Emma Hjorth til staten samme år, etter at pleiehjemmet og hun selv personlig hadde møtt mye motgang og kritikk de siste årene, både i pressen og fra stortinget. 

Overdragelse til staten

I mellomkrigsårene bærer pleiehjemmet preg av kontinuerlig forfall. Det blir foretatt forsvinnende lite vedlikehold og pasientantallet øker jevnt med en nedadgående pleierfaktor. To hus ble bygget i denne perioden og finanseringen til dette sørget litt av driftsoverskuddet på pleiehjemmet for. De andre åtte årene med overskudd, fram til ca. 1938, gikk overskuddet tilbake til staten for å dekke underskuddet på statsbudsjettet. Etter krigen blir pleiehjemmet sammenlignet med den tyske konsentrasjonsleiren Dachau, av den tidligere fangen og Aftenpostens journalist Tressel. Denne sammenligningen ble brukt flere ganger i den offentlige debatten på den tiden.    

Fru Emma Hjorth stilte ved overdragelsen til staten i 1915 krav om at pleiehjemmet skulle ligge under samme administrasjon som åndsvakeskolene, og at eiendommen "alltid anvendes til pleie- og arbeidshjem for aandssvake". To krav som på hvert sitt felt skulle få betydning for senere tiltak ovenfor mennesker med utviklingshemming. Sistnevnte krav fikk betydning så sent som under ansvarsreformen på 1990-tallet. Regionalt Aktivitetssenter (REGA) ble opprettet, en rekke aktivitets- og arbeidstilbud ble videreført, og mange av de tidligere beboerne ved institusjonen bor fortsatt på området etter eget ønske. 

Den eneste bygningen som står igjen fra den opprinnelige gården fru Emma Hjorth overtok, er bygningen som i dag huser Emma Hjorth museum.

Tekst fra Emma Hjorths 5-årsmelding fra 1915:

"Etter å ha besigtiget ca. 100 eiendomme indkjøptes i 1903 eiendommen Tokerud i Bærum, som man fandt var fortrinlig skikket baade paa grund av sin frie og vakre beliggenhet og paa grund av muligheten av at skaffe godt og rikelig drikkevand, som paa de fleste besigtigede steder hadde lagt hindringer iveien. Pleiehjemmet paa Tokerud i Bærum er beliggende ca. 3 klm. fra Sandviken st., høit, frit og sundt med enestaaende vakkert rundskue over sjø og land og med gode kommunikationer til landets forskjellige egne. Det eier vel 200 maal dyrket mark, flere store haver og frembyr saaledes ogsaa et stort arbeidsfeldt for de alumner der kan beskjæftiges noget. Videre 500 maal havn og veksterlig skog der snart kan hugges.

Det settes poteter i åkeren. Bilde fra Emma Hjorths 5-årsmelding fra 1915.

Kilde: Emma Hjorth museum
2

Gutteavdelingen

Bygget før 1915 - revet i senere tid

Gutteavdelingen ble etablert av fru Emma Hjorth i hovedhuset på gården Vestre Tokerud som hun kjøpte i 1903 og startet Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem for Aandsvake, senere Emma Hjorths Hjem. Den lå omtrent der hvor Emma Kafé ligger i dag. Etter statens overtakelse av pleiehjemmet i 1915 ble huset overbefolket og ekstremt nedslitt. Rundt 80 gutter og menn bodde der, svært tett og med bare et bad. Sengene sto inntil hverandre, beboerne måtte klatre over fotgjerdet for å komme opp i sengen. Huset var i bruk til det ble revet i 1960-årene.

Utdrag fra intervju av Reidar Jensen som fikk jobb på EHH i 1933: 

"På Guttehjemmet ja, der var det dårlige greier. De hadde klosett i bøtter og sånt no' oppe i 2. etasje som dem dreiv og bærte ned og tømte. Det var en av gutta som hadde den jobben fast, og det var ikke fritt for at det skvalpa og skvatt litt. Alt var så gammelt der. Nei, det var dårlige greier. Og når de spiste gikk det mest i djupe tallerkner med skje. Om det var blekktallerkner, skal jeg ikke si sikkert, men han Hole (forstander) skulle jo gjerne drive så billig som rå er, han sørga jo ikke akkurat for å få opp standarden, det skulle være billig... - Og så kjøpte'n mat til oss på H.L.Johansen, og det derre kjøttet som han kjøpte i tønner, det var det jo all slags farge på. Jeg vil ikke si at det var forderva mat, men at det var billig og dårlig mat, det er sikkert. Det var ei dårlig tid til å begynne med, men det blei jo noe bedre etter hvert. Til frokost var det påsmurt brødmat, og så var det jo melk da, det hadde vi sjøl, vi hadde jo mange dyr. Både Østre og Vestre Tokerud hadde felles driftsbygning, det var nok en 10-12 kyr, og to hester." 

Kilde: Om hundre år er allting glemt? Emma Hjorths Hjems historie 1898-1998 av Halvor Fjermeros, s. 28.

Tekst fra Emma Hjorths 5-årsmelding fra 1915  

"Bygningen indeholder 7 soveværelser, 3 store dagligværelser, 3 spisestuer, anretning, modtagn.v., 2 værelser for betjeningen, bad og closet. Den er forsynet med centralopv. og elektrisk lys. Her lever 39 gutter sit liv med sine smaa sorger og glæder, utførende sine smaaarbeider der for dem er liksaa vigtige som nogen statsmands. De slutter trofast vennskap med hverandre gjerne to og to, men forresten lever de ubekymret og uberørt av den store verden utenfor."

Reidar Jensen i midten, ukjent årstall.

Kilde: Emma Hjorth museum
3

Krøblingeavdelingen

Bygget før 1915 - revet i senere tid

Tett inntil Gutteavdelingen lå det opprinnelige våningshus som fru Emma Hjorth de første årene brukte til pikeavdeling på sitt Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem for Aandsvake, senere Emma Hjorths Hjem (EHH). Fra 1909 ble det krøblinegavdeling. Hit kom særlig barn som var fysisk funksjonshemmede, slett ikke alle var utviklingshemmet.

Nils Ottar Lerstad (til høyre i bildet under) ble lagt inn på Krøblingeavdelingen som 3-åring i 1928. Til tross for at han hadde et skarpt hode, ble han plassert på pleiehjemmet fordi han hadde engelsksyke og var lam i beina.

Takket være styrken hans hjalp han mange av de andre beboere med stell og påkledning. Han gikk på hendene opp og ned trappene mellom første og andre etasje og hjalp til. Om natten skiftet han på dem som hadde hatt et uhell, både klær og sengetøy, for det var bare én nattevakt som jobbet der. En av beboerne som Nils hjalp var Bjørn Lindgren (til venstre i bildet) som var stum og lam. De to ble gode venner og valgte å bli boende på Emma Hjorth sammen etter at EHH ble nedlagt i takt med ansvarsreformen. I 2003 fikk Nils Kongens fortjenstmedalje for sin innsats for de andre pasientene. 

I overlege Ole B. Munchs tid ble Krøblingeavdelingen til barneavdeling og fikk navnet Trollstua. Sannsynligvis ble huset revet i 1960-årene. 

Tekst fra Emma Hjorths 5-årsmelding fra 1915: 

"13 krøblinger har i ovenstaaende bygning 3 soveværelser og 1 dagligstue med veranda under tilsyn av 2 pleiersker. Hele sommeren sitter krøblingerne i sine stole ute i det grønne. Dagligværelse er beliggende over kjedelrummet (for opvarmn.) og saaledes er gulvet tempereret for dem som kan krabbe lidt omkring. Tiltrods for at de alle er tungt belastede sjæle er de som regel glade og fornøiet. Omtrent alle maa mates og forresten stelles som smaabarn." 

Kilde: Emma Hjorth museum
4

Borgen

Bygget i 1931-1934

I 1929 sendte daværende forstander Jens Hole den første søknaden om å få bygge et hus på Emma Hjorths Hjem (EHH) for store urolige gutter. Halvannet år før hadde han begynt å samle inn penger til formålet. Han fikk avslag på søknaden. Vinteren 1931-32 lot han gårdsarbeiderne grave ut tomt og han støpte grunnmur. Huset fikk etter hvert tak. I 1933 fikk han spørsmål fra departementet om hvor han skal ta penger fra til å gjøre det ferdig. Hans svar var følgende: "At de vil komme er jeg forvisset om. Ti Gud, som hittil har lagt alt så vel til rette og har latt arbeidet lykkes med små midler, vil ikke la det bli stående unyttigt." Penger fikk han og huset som fikk navnet Borgen ble ferdig i 1934. 

Huset ble lenge brukt som bolig for urolige menn. Tidligere ansatte forteller om svært triste forhold i kjelleren hvor mange tilbrakte hele dagen. Tidligere beboere har også berettet om voldige episoder og straff. Hør blant annet Harald fortelle om sin tid på Borgen her eller les intervjuet "Erling forteller" her

Borgen ble etter hvert overtatt av Emma Hjorth skole som ble startet av overlege Ole B. Munch i 1959. Han var opptatt av at de "åndssvake" skulle få et skoletilbud og beboerne på EHH fikk her lære å lese og skrive. En fritidsleder ble ansatt rundt 1960 og i 1961 ble læreren Helge Morset ansatt.

Tredje etasje på Borgen ble brukt som bolig for sivilarbeidere helt til institusjonen ble lagt ned i 1996 i takt med ansvarsreformen. I dag leier Bærum kommune lokaler og atelier ut til kunstnere. 

Glattcella og fangehullet

Utdrag fra Om hundre år er allting glemt? Emma Hjorths Hjems historie 1898-1998 (1998) av Halvor Fjermeros, s. 46-48.

Borgen og Borgenkjelleren 

"(...) Anne Aarsland begynte å arbeide på Borgen i 1951 etter å ha vært på Småbarnshjemmet fra 1947. Jeg snakket med henne våren 1998. Hun husker at det høyeste tøynummeret var 72; alle hadde sitt nummererte tøy, og det var altså 72 mannlige pasienter fordelt på Borgens tre etasjer. I 2. etg. bodde "de kjekke", 24 av de best fungerende, sånne som til nød kunne klare seg uten hjelp en hel dag (...). I kjelleren fantes "korridoren" for de vanskeligste gutta der det bl.a. var to murpussa glattceller. Der havnet de som slo seg vrange, men aldri uten overlegens godkjenning. Det sto en aura av frykt rundt den berykta Borgenkjelleren, og det hvilte alltid en trussel over de voldsomste av gutta om at de kunne havne "på cella". Et mildere straffemiddel var tvangstrøya, eller den ofte brukte kjeledressen med baklåst reim. Atskillig mer skremmende var frykten for å bli kastrert, og en slik operasjon var ofte knyttet til ustyrlig aggressivitet eller til bestemte seksuelle "utskeielser". Anne Aarsland husker tre tilfeller fra tiåret etter 1951 av gutter som kom tilbake fra operasjonsstua på Bærum Sykehus, men hun har ingen tro på "folkesnakket" om at Munch sjøl utførte inngrepet på sitt eget kontor.

- Etter første vakt på Borgen kom jeg hjem til kona og sa at der orker jeg ikke være, forteller Kjell Stranden som begynte som pleier sommeren 1963. Men han beskriver hvor fort en ble "korrumpert", tilvendt forholdene og hard nok til å overleve blant 70 mannlige pasienter på Borgen, inkludert "fangehullet" Borgenkjelleren. - Jeg gikk rett på jobb den dagen jeg begynte; fikk ingen opplæring. Vi ble jo ikke oppfordret til å slå, men samtidig ble vi advart om at en del pasienter var farlige, og at enkelte nok ville prøve ut den nye pleieren. D en av gutta nettopp gjorde det, var jeg så overspent at jeg kylte vedkommende opp langs veggen og sa at dette var siste gang han prøvde seg, sier Stranden i en samtale med undertegnete i 1998. (...) - Det rare er at folk som ble beskrevet som farlige i 1963, kunne jeg møte på tur nede på Slependen-butikken med små "jentunger" av noen pleiere ikke mange år seinere. Det var mange myter om pasienter som både de sjøl skulle leve opp til og som pleiere ble opplært til å takle på helt bestemte måter. Dette endret seg sterkt alt med overflyttinga til den nye mannspaviljongen "80-mann" noen år etter at jeg fikk jobb på Borgen, sier Stranden."   

Kilde: Emma Hjorth museum
5

Sykehjemmet // Solbakken // Dissimilis

Bygget i 1929-1930

Tuberkulosen var en svært alvorlig og smittsom sykdom i første halvdel av 1900-tallet. Jens Hole, daværende forstander av Emma Hjorths Hjem (EHH), ønsket å bygge et sykehus for utviklingshemmede med tuberkulose. Han fikk støtte av stadsfysikus i Oslo og leger fra hele landet. Etter seks år med søknader og støtteskriv fikk han bygge i 1929, og huset sto ferdig i 1930. Men et sykehus ble det aldri. Hole syntes sykepleiere var for kravstore og vanskelige, så ingen ble ansatt. Huset ble fylt opp med 72 syke og friske beboere. Likstua var i kjelleren, hvor der ofte lå både to og tre døde.

I 1947 gjorde overlegen på Tokerudhjemmet, Ole B. Munch, huset om til småbarnsavdeling. Dette mener man skyldes at 21 krigsbarn ble flyttet fra Godthåb rekreasjonshjem i Bærum til EHH samme år. Les mer om krigsbarna her. Senere fikk det navnet Solbakken, der det ble boavdeling i første etasje og dagtilbud/ boavdeling i annen, samt kontorer i tredje etasje. 

Da Emma Hjorths Hjem ble lagt ned i 1996, overtok kultur- og kompetansesenteret Dissimilis hele huset og driver det fortsatt.

"Helvetes forgård" i "dette Sodoma"

Utdrag fra Om hundre år er allting glemt? Emma Hjorths Hjems historie 1898-1998 (1998) av Halvor Fjermeros, s. 46.

"Haldis Siland begynte som pleier på Tokerudhjemmet som 22-åring i 1946. Jeg snakket med henne høsten 1996. Hun begynte sammen med ei venninne fra hjembyen Stavanger, og da sistnevnte slutta etter bare noen uker, var det med denne replikken: - Skal du fortsette å arbeide i dette Sodoma!? Haldis Siland begynte på Småbarnshjemmet, det tidligere Sykehjemmet, som da hadde åtte pasienter pr. rom og 24 barn i hver etasje, til sammen altså nær 50 på samme avdeling. Arbeidstida var fra 07 til 17 med innlagt pause midt på dagen, men ofte kunne det gå i ett i 10 timer. Hver og en pleier hadde ansvar for å stelle alle åtte ungene på ett rom, samt vaske golv og stelle tøy. - Jula 1946 fikk vi pakker med tøy til ungene fra Amerika, minnes Haldis Siland som sjøl bodde på hybel på loftet i Pikehjemmet de to første år. Det var et bråkete sted å bo, ja, medgir hun. 

Noen år seinere, i 1953 begynte Lilly Clausen som pleierske på Småbarnshjemmet. I et intervju vinteren 1998 fortalte hun meg at hun som nattevakt hadde ansvar for 38-40 barn mellom et halvt og 8-10 år, dels med store handikapp. - Måtte du skifte bleier på alle sammen, spør jeg. - Sa du bleier? Vi hadde sunnrevne laken og filler som måtte skylles for tiss og henges på radiatorene så de kunne være tørka og klare igjen til morrastellet. Det var jo ikke noe plast rundt bleiene, så det gikk rett igjennom. Og i tillegg var det sparsomt med tøy til ungene. (...) Den mer omfattende bleieskyllinga foregikk i et kjellerlokale - under Guttehjemmet, minnes Clausen - hvor bleiene ble levert hver morgen. Stedet kaltes "Oppskyllinga", og der ble bleiene skylt for det grøvste av avføring. - Da jeg åpna døra dit inn første gang slo stanken mot meg, og jeg utbrøyt til hun jeg gikk sammen med: Dette må være Helvetes forgård!" 

Bak Solbakken ca. 1942, veggene var forsterket pga. fare for angrep

Kilde: Emma Hjorth museum 
6

Østre - Kvinnelig arbeidsavdeling

Bygget før 1915 - revet i senere tid

Dette huset hørte til Østre Tokerud gård som fru Emma Hjorth kjøpte i 1903 og startet Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem for Aandsvake, senere Emma Hjorths Hjem. Det lå omtrent der hvor øverste del av 80-mann kom senere (det som i dag er Skaret/Berget/Kastet/Juvet). Fru Emma Hjorth brukte det som avdeling for kvinnelige arbeidselever og det bodde 10 piker der.

I utstillingen på Emma Hjorth museum vises det tegninger laget av en mann som bodde der i 1965.

Det er uvisst når huset ble revet.   

Tekst fra Emma Hjorths 5-årsmelding fra 1915:

"Bygningen indeholder i 2den etage 3 værelser for betjeningen. I 1ste etage 3 sovev. og 1 dagligstue der meget ofte benyttes til geburtsdagslag og mindre fester. Arbeidsavdl. tæller for nærværende 10 piker.

Arbeidselever. Bilde fra Emma Hjorths 5-årsmelding fra 1915.

Kilde: Emma Hjorth museum
7

Pikeavdelingen

Bygget i 1910 - revet i senere tid

Dette huset lå ved siden av Økonomibygningen i den veien som nå heter Tokerudkollen. Det ble tegnet av mannen til fru Emma Hjorth, arkitekt Ingvar Magnus Olsen Hjorth og bygget i 1910.

Da staten overtok Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem for Aandsvake i 1915, ble Pikeavdelingen overbefolket, slik de andre avdelingene også ble. For å få mer plass fikk daværende forstander Jens Hole lov til å bygge på en etasje i 1927.

På pikeavdelingen bodde det både barn og voksne kvinner. Bygningen ble revet i 1970. 

Tekst fra Emma Hjorths 5-årsmelding fra 1915:

"Denne bygningen opførtes - samtidig med økonomibygningen - i 1910 efter tegning og velvillig tilsyn av arkitekt Hjorth. Den indeholder 5 soveværelser, 1 spise-stue, 1 dagligstue, 1 mottagelsesv., anretning, bad, lintøiru, kloset og 4. vær. for betjeningen samt kjelder med fyrhus for centralopv. og 1 vaskerum. (...) Den kvindelige avdl. tæller 35 alumner i de forskjelligste aldre, non vakre og non mindre pene, non snille og søte andre meget besværlige. Det merkeligste er at de som steller med "barnene" blir glad i allesammen selvom de er noksaa brydsomme." 

Kritikkverdige forhold

Journalist Jostein Nyhamar reiste hard kritikk mot pleiehjemmet (som på den tiden ble kalt for Tokerud åndssvakehjem) i Aftenposten 1947. Her er et utdrag fra artikkelen hans: 

"På pikeavdelingen er det 30 senger i et rom med en golvflate på litt over 100 m2, og dette rommet er slett ikke det som er mest overfylt! I den samme avdelingen fins det et bad til 93 mennesker. En svært stor del av de åndssvake er urenslige og kan ikke utrette sine mest nødtørftige behov selv. De 7 pleierskene på denne avdelingen sliter så godt de kan, men det sier seg selv at de ikke kan klare å holde pasientene rene med ett bad!" (Klikk her for hele artikkelen).

Fra Pikeavdelingen, ca. år 1947.

Kilde: Emma Hjorth museum
8

Økonomibygningen

Bygget i 1910 - revet i senere tid

Økonomibygningen ble tegnet av mannen til fru Emma Hjorth, arkitekt Ingvar Magnus Olsen Hjorth og bygget i 1910. Det fungerte som personalbolig, kjøkken, kantine, møterom og kontor frem til 1978 da nytt kjøkken og kantine ble bygget. På fru Emma Hjorths tid var det to spiserom i huset, et for kvinner og et for menn. Huset ble etter hvert svært nedslitt og ble dessverre revet i 1989. 

Tekst fra Emma Hjorths 5-årsmelding fra 1915:

"Økonomibygningen er beliggende mellem gutte- og pikeavdelingen omtrent like langt fra hver. Den indeholder: I kjelderetagen Fyrhus, vaskeri med rullebod og tørreri, bad og husholdnings kjeldere, i 1ste etage kjøkken, anretning, spiskammer, skrællerum, kolonialvarerum samt 3 spiseværelser for betjeningen og kontor, i 2den etage 7 værelser for funktionærer."

Damkoking, ca. år 1915. 

Kilde: Emma Hjorth museum
9

Emma Hjorth museum // Gamle Drengestua

Ta deg en tur på Emma Hjorth museum hvis du ønsker å lese mer om historien og se enda flere bilder!

Drengestua

Huset ble antagelig bygget rundt 1850 eller noe senere (anslått av de som satte huset i stand i 1998), og er den eneste bygningen som står igjen fra den opprinnelige Tokerud gård som fru Emma Hjorth kjøpte i 1903 for å starte sitt pleiehjem for "åndssvake". Opprinnelig navn på huset er «Drengestua» og den fungerte som bolig for gårdspersonalet i tidligere tider. Da fru Emma Hjorth overtok ble det personalbolig og huset fortsatte å fungere som det helt til etter 2. verdenskrig. Etter krigen ble det verksted og fortsatte som det til 1979 da det ble bygget et nytt moderne verksted.

Museum

I nesten 20 år sto huset og forfalt som lager for gammelt skrot, før det ble restaurert da arbeidet med opprettelsen av et museum startet i 1996. På hundreårsdagen for opprettelsen av Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem for Aandssvake - den 12. november 1998 - åpner Emma Hjorth museum.

Emma Hjorth museum har i dag en permanent utstilling. Utstillingen viser en spennende del av vår sosialpolitiske historie, spesielt fram til krigen. Museet har også diverse avisutklipp og et lite bibliotek til bruk for studier eller annen undersøkende virksomhet.

REGA

Emma Hjorth museum er en del av Regionalt Aktivitetssenter (REGA) som i dag består av Emma Gjestehus, Emma Sansehus, Emma Friskhus, Emma Kafé og Emma Hjorth museum. 

I takt med ansvarsreformen, ble REGA opprettet på midten av 1990-tallet og skulle tilfredsstille kravet til fru Emma Hjorth fra 1915 om at området alltid skulle brukes til utviklingshemmede. REGA har som mål å være et sted for alle, uansett funksjonsnivå. Les mer om historien bak REGA her.

10

Grini gård // Kvinnehjemmet

Bygninger bygget før 1915 - alle er revet i senere tid

Grini gård i Vestre Bærum var nærmeste nabo til Tokerud gård og har på 1600-tallet vært eid av bl.a. Nesøygodset, Knut Franzen og familien Krefting, på linje med Tokerud gård. Grini gård deles etter hvert i flere gårdsbruk og fra 1700-tallet og utover går eierskapet stort sett i arv. 

Magdalenastiftelsen kjøpte Søndre Grini gård i 1899 og flyttet dermed fra Christiania (Oslo). Stiftelsen innviet Kvinnehjemmet på Grini den 26. juni 1900 og fortsatte der sin anstalt for "falne" kvinner som ønsket å føre et sedelig liv. Ca. 3000 kvinner hadde bodd i anstalten fra oppstarten i 1859 til 1946. Du kan du lese mer om historien til Kvinnehjemmet her

Kvinnehjemmet ble i 1946 rekvirert av staten og underlagt Emma Hjorths Hjem (EHH). De nærmeste årene etter 2. verdenskrig blir husene på institusjonen "lappet" sammen og gjort beboelig til en viss grad. Hjemmets nyansatte overlege Ole B. Munch, som også var Statens konsulent i åndssvakesaken, skulle foruten driften av hjemmet også få vesentlig ansvar i å utforme en plan for en reisning av en åndsvakeomsorg nasjonalt. 

Krigsbarna

Under og etter 2. verdenskrig var det diskusjon om hva man skulle gjøre med barn av tyske soldater og norske mødre. Dette gjaldt både barna fra Lebensbornprosjektet og andre. I 1946 var de fleste barna plassert, mange hos sine egne mødre/besteforeldre, noen var sendt til Tyskland, andre ble adoptert av familier i Norge og Sverige. En del barn var vanskelige å plassere. På Godthåb rekreasjonshjem i Bærum, som var en av oppsamlingsplassene for disse barna, var det igjen 21 barn som ingen ville ha. De ble alle diagnostisert som "åndssvake" og ble tatt inn ved EHH. Kvinnehjemmet ble ekspropriert av staten i den anledning. Diagnosen stemte nok for en del av barna, men slett ikke alle var utviklingshemmet. Et eksempel er en gutt som bare var ekstremt skjeløyd. Dessverre har man liten oversikt over hva som hendte med en del av de andre barna. Noen ble utskrevet igjen relativt raskt, noen ble boende på EHH i lang tid, faktisk helt til nedleggelsen på 90-tallet.

Kilde: Emma Hjorth museum

Vaskeriet på Kvinnehjemmet, ukjent årstall. Kilde: historier.no

B2

Barneløype

OBS! Siden er under utarbeidelse.

E.H

Emma Hjorth (1858-1921)

Emma Hjorth var en pioner innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede og i 1898 opprettet hun Norges første institusjon for såkalt "dannelsesudyktige åndssvake", senere kjent som Emma Hjorths Hjem. Å sette søkelyset på de dannelsesudyktige og deres familiers kår ble livsoppgaven til Emma. Med en utrolig arbeidsinnsats og hjerte for samfunnets svakeste reformerte hun norsk helsevesen.

Lippestad og Hjorth slekten

Emma Alethe Andreasdatter Lippestad ble født på gården Søndre Leppestad i Hobøl kommune i Østfold (se bilde under) den 21. mai 1858, som nr. 6 av syv søsken. Gården var middels stor og barna måtte hjelpe foreldrene Andreas Lippestad og Gunnhild Johannesdatter med gårdsarbeidet. 

(Bilde av Søndre Leppestad i 1949, fra www.lokalhistoriewiki.no) 

Man vet lite om Emma som barn, men i kirkeboka står det om henne til konfirmasjonen at hun hadde «Meget god kunnskap og rosverdig flid». Hun var en begavet jente og skilte seg ut som den eneste i sitt kull som fikk så god karakter.

Emmas eldste bror, Johan Anton Lippestad, var også en oppvakt gutt som skulle overta gården. Men han ville heller ta utdannelse enn å bli bonde. Faren gikk til prosten og spurte om det var riktig for en bonde «å strebe utover sin stand». Prosten sa nei, men bygdas nye klokker støttet Johan og overtalte faren til å la ham få en utdanning. Johan tok lærerutdanning og ble ansatt på Balchens Institutt for Døve, hvor læreren Hans Hansen jobbet. I 1874 startet de to «Eftermiddagskolen for Aandelig Abnorme Børn» på Vestheim i Oslo. Det ble den første spesialskolen for utviklingshemmede i Norge. I 1878 var den lille skolen vokst og de delte den mellom seg. Hansen tok seg av guttene og kjøpte noe senere Lindern gård til gutteskole. Johan kjøpte Thorshaug gård i Oslo og flyttet dit med alle pikene. Skolen fikk navnet Thorshaug Institut for Aandelig Abnorme Pigebørn, senere Torshov skole og Torshov kompetansesenter. Han drev skolen frem til 1904 da han ble direktør for Abnormskolevesenet.

Før 1874 eksisterte ingen organisert undervisning eller omsorg for åndssvake, som de ble kalt den gangen, i Norge. I noen byer drev interesserte lærere noe undervisning for enkelte barn. De fleste bodde hjemme i sine familier, på bygdene kom en del åndssvake på legd og i byene kom noen på fattighusene. Det var nok også en del som ble plassert sammen med psykiatrisk syke mennesker.

Johans valg av yrke og arbeidsfelt fikk stor betydning for utviklingen av arbeidet for åndssvake i Norge og ser ut til å ha vært bestemmende for hele søskenflokken. Seks av de syv Lippestadsøskene gikk inn i arbeid med psykisk utviklingshemmede på Thorshaug. Lippestadfamilien ble på denne måten svært dominerende i utviklingen av hele omsorgen.

Thorshaug skole ble en familiebedrift, også for familien Hjorth. Helt fra starten var Jeanette Hjorth lærer ved skolen og hennes søstre Hilda og Alette arbeidet også der. Hilda ble senere bestyrerinne på Fru Hjorths Pleiehjem. Deres bror var arkitekt Ingvar Magnus Olsen Hjorth (1862-1927) som ledet utbyggingen av Thorshaug skole og som Emma giftet seg med i 1890.Ingvar var en av sin tids store arkitekter og ble hedret som Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden i 1908. Han tegnet og bygget flere bygninger på Thorshaug og på Fru Hjorths Pleiehjem, men disse ble dessverre revet i senere tid.

Emma og Ingvar fikk i 1896 en sønn, Gunnar, som dessverre døde allerede i 1926, bare 29 år gammel. Etter eksamen artium var han en tid i praksis på farens arkitektkontor, men trosset farens ønsker og ble kunstmaler. Han studerte på Kunstakademiet i Oslo og flere år i Paris. Han var stadig representert på Statens høstutstilling og hadde en separatutstilling i Oslo. Mange av hans bilder eies av hans sønn arkitekt Ola Petter Hjorth (f. 1921). Ola Petter har flere barn og barnebarn.

Utdanning og jobb

I 1879 tok Emma lærerinneprøven av høyere grad i Kristiania (Oslo). Da hadde hun skaffet seg alle nødvendig kunnskaper på egen hånd, for kvinner hadde ikke adgang til lærerutdanningen på den tiden. Hun begynte samme år som lærerinne på Thorshaug, en jobb hun fortsatte i helt til 1903, fem år etter at hun åpnet sitt pleiehjem. I 1883, 25 år gammel, fikk hun et stipend som hun benyttet til et studieopphold i Amerika hvor hun tilbragte et år på åndssvakeinstitusjoner i Philadelphia og Boston. Den gang var Amerika langt borte, språkkunnskapene var vanligvis små. Hun må ha behersket engelsk for å ha glede av oppholdet, og hun må ha vært en ganske modig dame som la alene ut på en slik reise. Hun reiste senere på flere studiereiser i Europa, blant annet til Tyskland i 1910 hvor hun hadde med seg en tvangstrøye hjem som var «særdeles meget heldigere» enn hva de tidligere hadde brukt.

I 1892 trådte en ny lov om Abnormskolene og åndssvakeskolene i kraft som gjorde det vanskelig for de «dannelsesudyktige åndssvake» å få skoleplass. I motsetning til de andre nordiske landene hadde ikke Norge noen institusjon for de dannelsesudyktige på denne tiden. Det fantes ingen hjelpetiltak, barn og voksne var stengt inne eller gjemt bort og mange familier befant seg i en nødstilstand. Emma ble svært opptatt av forholdene for de åndssvake og deres familier og bestemte seg for å starte et hjem for de dannelsesudyktige. 

Hun åpnet Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem for Dannelsesudygtige Aandssvage på Sjøvolden i Asker (se bilde over) i 1898 som hun kjøpte for kr. 8.000. Etter et halvt år flyttet hun hjemmet til Solvang i Asker som hun leide og i 1903 kjøpte hun Tokerud gård i Bærum på tvangsauksjon for kr. 63.000 hvortil hun flyttet 34 beboere. Her ble institusjonen liggende til den ble lagt ned i 1996.

Emma arbeidet ikke selv på pleiehjemmet, men var førstelærerinne på Thorshaug i fem år til. Senere hadde hun kontor i Oslo hvor hun administrerte, samlet inn penger og førte regnskaper.

Emma ga institusjonen til staten i 1915, men holdt kontakt med den gjennom sitt arbeid i kontrollkomiteen. Hun bruke de senere årene av sitt liv til arbeid i Oslo-avdelingen av Hjemmenes Vel. Her var hun med i ledelsen, drev mange kurs for unge kvinner og ble en meget avholdt person.

En forgangskvinne innen markedsføring

I 1897 startet Emma innsamlingen av midler til å opprette sitt pleiehjem. Det første hun fikk var en 50-øring av arkitekt Barnholt. I første omgang henvendte hun seg til en rekke fremtredende menn med anmodning om anbefalingsskriv. I 1898/99 avviklet hun den første store utlodningen; en tombola på Stortorvet i Oslo som pågikk i to måneder og som innbrakte kr. 33.829,54. Dette var en enorm sum den gangen da en årslønn var noen hundre kroner.

Fra da av og frem til 1914 fortsatte hun å samle inn penger, arrangere lotterier og konserter, skaffe legater og søke om tilskudd fra diverse bedrifter, herredsstyrer og amter. Hun skrev forskjellige brev til utvalgte herrer og damer med bønn om bidrag, blant annet til alle landets prestefruer som hun ba danne kvinneforeninger. I 1905 søkte hun Norges Bank om tillatelse til å «reise en tribune utenfor banken ved kongeinntoget». Hun fikk tillatelse, reiste tribunen på 8 dager og "resultatet var godt". Sannsynligvis kom pengene inn ved at tilskuerne betalte for plasser på tribunen. Med disse pengene opprettet hun "Dronning Mauds legat". Ubekreftete kilder sier at dronningen bidro med kr. 800,- til legatet. Legatmidlene var ment for å betale oppholdet for personer som ikke hadde pårørende eller kommunen til å betale for oppholdet ved pleiehjemmet. Midlene som ble samlet inn dekket kjøp av eiendommene i Asker og Bærum, istandsetting, restaurering, nybygg og innkjøp av møbler og utstyr. Driften av institusjonen ble dekket av kurprisen som ble betalt av familien eller fattigvesenet. Der hvor hverken familien eller kommunen kunne betale, dekket legatene hun fikk opprettet oppholdet for mange.

Alt i alt representerer dette en enorm arbeidsinnsats, oppfinnsomhet og pågangsmot fra en driftig dame. Hun må ha vært en av de største pengeinnsamlere i Norge gjennom tidene.

Fra suksess til kritikk

Inntrykket man får ved å lese om pleiehjemmet under Emma sitt eie, er at etter datidens forhold var standarden høy. Pleiereglementet legger vekt på god hjelp til måltidene, all straff er forbudt (dette var i spanskrørets dager), "personalets første og siste tanke må være at stelle godt med og hygge for barnene". Klærne må være i orden, ikke mangle skolisser og det var ikke tillatt å la barna sitte for lenge på toalettet. (Du kan lese hele reglementet her). Det fortelles om turer, små selskaper, sangleker, 17. mai og julefeiring. Dødeligheten holdt seg lav, men sammenlignet med dagens forhold var bemanningen svært lav. Alle som kunne utrette noe med sine hender ble opplært til arbeid i husene eller på gårdsbruket. Ikke alle gjorde nytte for seg, men det var heller ikke det viktigste. For de dårligste var sang og musikk viktige aktiviteter.

Det er vanskelig i dag å vurdere hvor bra pleiehjemmet var, særlig fordi den var den eneste i landet. Fra 1910 og utover ble hjemmet heftig angrepet i pressen, særlig i Socialdemokraten. Det var i hovedsak sosialistene på Stortinget som sto for kritikken. De arbeidet for at staten skulle ta ansvar for omsorgen til de utviklingshemmede og det virker som de brukte Fru Hjorths Pleiehjem for å fremme sin sak. Samtidig kom det frem kritikk mot bestyrerinnen ved hjemmet, Emmas svigerinne Hilda Lied. Hun ble beskyldt for å være slem mot beboerne, å gi dem for lite mat og legetilsyn. Det er vanskelig å vurdere innholdet i kritikken i dag, men klagene ble godt utnyttet av politikerne i deres kamp for statlig omsorg.

«Træt og mismodig har jeg så mang en Gang været men jeg har fundet som min Pligt – trods alt – at arbeide henimot det Maal som engang er sat. De siste Tiders – efter min Mening – ofte lite forstaaelsesfulde og litet gavnlige Avisskriverier, har ikke gjort Gjerningen lettere (…), de har gjort os, der arbeider med og i hjemmet, nedstemte og mismodige.» (Emma i avisen Morgenbladet i 1911)

Emma hadde allerede i 1907 sagt at når institusjonen ble stor nok og veldrevet nok, ville hun forære den til staten. Hun forsvarte seg lite mot kritikken, men anklagene mot henne og pleiehjemmet var nok noe av årsaken til at hun tilbød det til staten så tidlig som i 1914. Pleiehjemmet besto da av 17 bygninger, 200 mål dyrket mark, tre store haver og ca. 500 mål skog og beitemark, til en samlet verdi av kr. 317.577,25. Samlet gjeld på eiendommen var kr. 21.000.

1.juli 1915 overtok direktøren for Abnormskolevesenet ansvaret for driften av pleiehjemmet. Fra nå av eide staten hjemmet, men fortsatt var det foreldre eller kommuner som dekket driftsutgiftene. Jens Hole ble ansatt som forstander og han fortsatte helt til 1946. De 30 årene ble preget av fattigdom, forfall, overfylte bygninger og en ekstremt høy dødelighet.

Emma knyttet fire betingelser til overdragelsen av pleiehjemmet til staten. Den første betingelsen var at «At ovennævnte eiendom eller det beløp den kan omsættes til, alltid anvendes til pleie- og arbeidshjem for aandssvake». Den andre betingelsen var at pleiehjemmet alltid skulle bære hennes navn. I en periode fra 1948 het hjemmet Statens hjem for åndssvake, men ble så hetende Emma Hjorths Hjem inntil den ble nedlagt i 1996. Disse betingelsene har hatt stor betydning helt opp til i dag.

I forbindelse med overdragelsen fikk Emma Kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats.

Det hersker ingen tvil om at Emma var en uvanlig arbeidsom og utholdende person som har satt tydelige spor etter seg gjennom sin aktivitet. Et område i Bærum bærer nå hennes navn, og veldig mange nordmenn kjenner hennes navn fordi institusjonen hun skapte ble sentral i omsorgen for utviklingshemmede.

«At dette gode resultat er oppnaad, skyldes den heldige omstændighet, at jeg personlig har hatt anledning til at ofre al min tid og kraft paa dette arbeide og har kunnet yde mit arbeide med overledelsen, bokførsel, korrespondance, indsamlinger og tilstelninger helt gratis. (…) Gjerningen har fra min side været baaret av kjærlighet og et ønske om at hjælpe (…) og har gitt meg anledning til at tilfredsstille min medfødte store virketrang.» (Fra Emma sitt gavebrev til staten).

Emma døde den 2. juli 1921, 63 år gammel, av ukjent årsak. Hun ble begravet på Vestre gravlund i Oslo.

Ønsker du å lese enda mer om Emma Hjorth og Åndssvakehistorien, klikk her.

Bilde av graven på Vestre gravlund i Oslo, fra www.lokalhistoriewiki.no

Kilde: Emma Hjorth museum

 

 

J.H

Jens Hole (1874-1975)

Fru Emma Hjorth ga bort sitt pleiehjem til staten i 1915. Hele personalet fortsatte i sine stillinger, men Jens Hole ble tilsatt som ny leder. Bortsett fra de siste to krigsårene da en nazist ble satt inn som leder, fungerte Hole i stillingen helt frem til 1946. Han var utdannet diakon og hadde arbeidet ved en rekke forskjellige institusjoner, var gift og hadde tre barn. Sønnen Jens jr. ble født i 1921 og noen få år senere døde fru Hole. Hole giftet seg på nytt med en lærerinne.

Utfra både muntlige og skriftlige kilder får man inntrykk av at Hole var en sterk og til tider omstridt mann. Han hadde ambisjoner om å bygge ut "Fru Hjorths pleiehjem", som de het den gangen, men manglet nesten alltid penger til dette. Ved å ta inn mange beboere fikk han flere penger i kassen, siden det ble betalt pr. person, men derfor ble institusjonen også ekstremt trangbodd. I 1943 steg beboertallet til over 360. I de store soverommene sto sengene inntil hverandre med hodegjerdene mot hverandre og beboerne måtte klatre over fotgjerdet for å komme opp i sengen. Bare der hvor det lå pleiepasienter var det mellomrom mellom annen hver seng.

Grunnet sin sparsommelighet fikk Hole i løpet av de 30 årene han var forstander, lov til å bygge hus for beboere tre ganger (annen etasje på Pikeavdelingen i 1927, Sykehjemmet i 1930 og Borgen i 1934). Han bygget flere personalboliger, først Haugen i 1917 til seg selv og sin familie. I løpet av 1930-årene bygget han også Utsikten som ble forsamlingshuset på institusjonen. Før han gikk av, fikk han en tomt på institusjonsområdet og bygget sitt private hus hvor han bodde resten av livet. 

Fra ca. 1921 til 1936, var pleiehjemmet med på å dekke underskuddet i statskassen. Staten satte opp budsjettene med overskudd slik at de innbetalte pengene dekket mer enn driften av institusjonen. I mange av årene var overskuddet på ca. kr. 50.000 som var relativt mye penger den gang. En tilsynskomite oppnevnt av Staten førte tilsyn med økonomi, pleie, kost og jordbruksdrift og godkjente inntak og utskrivninger, men den la seg i liten grad opp i den daglige driften.

Kampen mot trange budsjetter skulle prege Holes tid som forstander, men også sykdom. Det herjet mange slags sykdommer (som spanskesyken, tyfus og tuberkulose) og dødeligheten gikk sterkt opp. Mellom 1915 og 1945 var i alt ca. 1270 beboere innskrevet på institusjonen, ca. 45% av dem døde der. Gjennomsnittlig dødsalder var 22 år. Krigen fra 1940 til 45 gjorde situasjonen enda verre. Det var i tillegg knapphet på alt av klær, bleier, sengetøy, ulltepper og husene og inventaret var nedslitt.

Holes forstanderperiode hadde flere mørke sider, men noe av det han bør huskes for er en uttalelse i et intervju med den nazikontrollerte lokalavisen Asker og Bærums Budstikke fra 18. januar 1944. Journalisten spør (et ekko fra naziideologien) om det ikke ville være mest humant å «fjerne slike individer som er uten sjangse for helbredelse og som fører et liv som ofte nærmer seg dyrenes». Hole svarer: «Jeg har sett mange eksempler på at den høyere makt ikke har glemt dem. Og jeg mener at den som har gitt menneskene livet også får ta det. Vi mennesker skal ikke blande oss bort i det.»

Utdrag fra intervju av Jens Hole jr. i 1996:

«Da Hole kom til Emma Hjorth var det høye gjerder og stengt port, far åpnet dem.  Far mente disse var Vår Herres minste, og ville at pårørende skulle komme inn fritt når som helst. Det kom stadig nye pasienter, dag og natt, kom når det var mulig med skyss. De ble som oftest fulgt av pårørende. Far tok imot alle, jeg var ofte med, både natt og dag. Far var sangviniker, gråt ofte sammen med pårørende. Foreldre var like glad i barna sine da som nå. Pårørende fikk komme inn på sovesalene, far sa de skal få se hvordan barna har det. Det var ikke så mye besøk, noen kom jo, mange bodde langt borte. Det var jo en skam å ha et åndssvakt barn.

Gårdsbruket var skikkelig. Gårdsbestyrer, 4 gårdsgutter, til enhver tid 4 hester, ca. 25 kuer. Far bygget moderne grisehus, andre kom for å se på. Leverte melk hver dag til meieriet. (…)

Far fikk sparken i 43, en nazist skulle overta, husker ikke hva han het, tror ikke han var lege. Etter frigjøringen ble far spurt om å overta igjen, da hadde han fylt 70. Han jobbet her til Munch kom (1946).  Far og han kjente hverandre fordi Munchs far var sogneprest på Helgøya hvor far var leder på et guttehjem. De var rake motsetninger. Far elsket å arbeide med kroppen, laget vei ned til Sykehuset med vakker trapp, den fjernet Munch med en gang.  Far hadde fått to granittsøyler fra Johanneskirken i Oslo da den ble revet og satt dem opp som port, 60-70 cm. diameter og ca. 4 m. høye, hadde smijernslamper på (...). Munch satt på kontoret i kjøkkenbygningen. Han ba en mann gå ut og slå dem i stykker. Det greide han selvfølgelig ikke. De ble revet ned og ble liggende bak fjøset, der grodde de ned. Jeg fikk dem for å sette dem opp på Farris (JH jr. var direktør på Farris i Larvik i mange år), de passet ikke noe sted på Farris. Til slutt fikk noen andre dem, husker ikke hvem og vet ikke hvor de er. Forholdet mellom far og Munch var ikke så godt men ble veldig mye bedre på slutten av fars liv. (…)

Institusjonens budsjetter var satt opp fra Kirke- og undervisningsdepartementet. En revisor fra departementet kom regelmessig og reviderte, en meget høytidelig herre. Når far var på møte i departementet var det med sjakett og flosshatt, det var stilen. Far syklet til stasjonen med frakkeskjøtene rundt livet og flosshatten på hodet. De andre ungene ertet meg for det. Når jeg klaget til far sa han «Det er godt de har noe å le av».

Dagligliv: Betjeningen og gårdsfolkene spiste hver for seg. Far hadde andakt hver morgen på kjøkkenet for de som ville, særlig kvinnene. Jeg lekte med pasientene akkurat som med alle andre. Det bodde noen barn på Sykehuset, ellers var det stor aldersspredning. (…)

Vi feiret hver julaften, først på avdelingene, etterpå i kjøkkenet sammen med de ansatte som ville. Hver 17. mai ble det pyntet her med flagg, pasientene fikk nye klær. Alle fikk gå/kjøre ned til veien og stå der en times tid og se på bilene og menneskene. En gang var det stort oppslag i Budstikka, at vanlige mennesker skulle belemres med synet av disse, sannsynligvis i 35 til 37. Det var et forferdelig slag mot min far.

Kvinner og menn bodde ikke sammen. Det var skandale den gangen det ble et avkom. Jeg husker ikke, det ble nok lite omtalt, men det unngikk ikke meg at det ble nevnt. Det var nok to som hadde fått lurt seg ned i skauen. Nyheten ble dysset ned. 

I kjelleren på Sykehuset var det innredet et pent kapell, der var det plass til 3 kister, jeg fikk være med dit. Var også med på begravelser. De fleste ble begravet på Bryn kirkegård, ikke sendt hjem, det var for dårlige kommunikasjoner. Begravelsene var helt vanlige, firte kisten ned i individuelle graver. Det var fine begravelser med prest, noen herfra fulgte. Vet ikke noe om hvordan gravene ble tatt vare på. Pårørende var med noen ganger. Far var oftest med.

Husker ikke noe spesielt om helsetilstanden. Forbausende mange ble gamle her. De som kunne gå var mye ute, fikk mye frisk luft. Det var få som røkte, noen få beboere ville gjerne ha røyk. Noen fikk en sigar av far. Det at pasientene fikk være ut og arbeide var den beste terapien."

Kilde: Intervju av Solveig Tutvedt, Emma Hjorth museum, 1996.  

Kilde: Emma Hjorth museum 

 

O.M

Ole B. Munch (1905-1996)

Emma Hjorths Hjem (EHH) ble i årene 1946-70 sterkt preget av overlege Ole B. Munch som ble en sentral drivkraft i arbeidet for å forbedre forholdene for de psykisk utviklingshemmede i Norge. Han kom til en nedslitt og overbefolket institusjon i 1946. Det fortelles at han gikk en runde på området sammen med sin kone og sa etterpå: ”Nei, dette kan jeg ikke ta på meg”. Fru Munch sa da: ”Kanskje dette skal bli din livsoppgave Ole?” - og omsorg for utviklingshemmede ble hans livsoppgave. I tillegg til overlege fikk han stillingsbetegnelsen «Statens konsulent for åndsvakesaker».

Ett år etter at han ble ansatt, flyttet Munch med sin familie fra Oslo til en ny istandsatt overlegebolig som tidligere var forstanderboligen fra det gamle kvinnehjemmet på Tokeruds nabogård Grini. Munch arbeidet på EHH til 1975 da han fylte 70 år. Overlegeboligen ble revet da boligfeltet Hellesvingen skulle bygges sist på 1960-tallet.

Du kan lese intervjuet av fru Aimée Aubert Munch «Hjemme hos overlegefruen» fra 1952 her

Kritikkverdige forhold

Det var en enorm jobb Munch gikk løs på. Hver enkel pleier hadde 10-11 beboere hver å pleie på hvert stell. Arbeidstiden kunne strekke seg fra syv om morgen til åtte på kvelden så sent som i 1962.

Bilder fra institusjonen på den tiden Munch ble tilsatt som statens overlege viser en utrolig fattigdom. To avisreportasjer var med på å vekke både politikere og folkeopinionen. Egil Tresselt hadde en reportasje med bilder i Verdens Gang i 1946, og i 1947 kom journalist Jostein Nyhamar med fotograf fra bildebladet Aktuell på besøk og tok rystende bilder som ble sendt til Stortingets sosialkomite. Sosialkomiteen besøkte institusjonen og uttalte etterpå at dette var verre enn Auschwitz.

Munch kjempet mot stadige budsjettnedskjæringer og overskred gang på gang budsjettene i håp om at han ville bli tilgitt i ettertid. Han forsto at pressen var viktig medhjelper for å avdekke de miserable forholdene og åpne politikernes øyne. I 1956 var Stortingets sosialkomite på besøk og som Halvor Fjermeros skriver i «Om hundre år er allting glemt? (s. 56)»: «Flere av komiteens medlemmer spydde og ble fysisk dårlige av det de så. De måtte legges ned på sofaer og tas i forpleining. Munch elsket denne typen konfrontasjoner og triumferte over de som lot seg knekke». Munch viste frem elendigheten som en nødvendig strategi for å skaffe bevilgninger. 

På ett bilde som ble trykket i «Aktuell» i 1966, står Munch bevist sammen med en naken kvinne som er bundet med en fotrem fordi det ikke var nok pleiere til å passe på henne i den grad hun trengte. Hun var naken fordi hun selv kledde av seg hele tiden. Med manglende personale var ikke miljøet egnet til å utvikle human behandling. Mange av beboerne måtte av den grunn settes i enerom eller bindes for å ikke gjøre skade på seg selv eller andre.

Pressen og veldedige organisasjoner ble opptatt av forholdene for utviklingshemmede. Fra 1946 og godt inn i 50-årene finner man stadig artikler, leserinnlegg og reportasjer om dette i aviser over hele landet. Det tok tid før store endringer begynte å skje, men gjennom hele etterkrigstiden kom det stadig nye utredninger, lover og stortingsmeldinger som lovet og til dels førte til store forbedringer innenfor omsorgen. Det ble bygget på EHH og over hele landet grodde det opp nye institusjoner, de fleste ble startet av frivillige organisasjoner.

Vernepleierutdanningen

Da Munch ble overlege på EHH i 1946 så han raskt behovet for utdannet personale. De ansatte var i hovedsak ufaglærte, noen få var sykepleiere. Allerede i 1947 startet han kortvarige kurs for ansatte, og fra 1948 eller 49 tok han inn ”elever” som i et år gjennomgikk kurs og praksis i avdelingene. I løpet av 50-årene ble denne utdanningen 2-årig. Midt i 50-årene startet også Norges Kommunal- og Sosialskole på initiativ fra Sosialdepartementet kortvarige kurs for ansatte i åndssvakeomsorgen. Både departementet og Samordningsrådet for Åndssvakeomsorgen nedsatte komiteer som utredet behovet for en spesiell utdanning for de som skulle arbeide med denne gruppen. Munch ble oppnevnt i begge komiteene. En av grunnene til dette var at man så at sykepleierutdanningen ikke dekket alle behovene i åndssvakeinstitusjonene. Til tross for utredningene ventet politikerne helt til 1963 før de behandlet denne saken. Da hadde allerede Munch bygget en skole på EHH og åpnet en treårig utdanning i 1961.

Skole for de "åndssvake"

I 1959 hadde Munch tatt opp kampen for å gi de «åndssvake» et skoletilbud og slåss for at allmenn rett til skolegang også skulle komme de «åndssvake» til gode. Munch tvang igjennom en skole på Emma Hjorth. Beboerne fikk der lære å lese og skrive. Forming, sang og musikk var også viktig. En fritidsleder ble ansatt rundt 1960 og i 1961 kom den første læreren, Helge Morset. Emma Hjorth skole ble med årene den største i Bærum når det gjaldt lærerantall. Først fra 1. januar 1976 slo Stortinget fast at alle hadde samme rett til undervisning, uansett evnenivå. Bildet under fra 70-tallet viser Munch sammen med beboere på EHH sitt tidligere verksted. 

Store planer

Munch var fra starten av sterkt influert av den danske åndssvakeomsorgen. Den var preget av store, velordnede institusjoner. Beboerne var inndelt i grupper etter funksjonsnivå, og institusjonene var inndelt slik at hver gruppe bodde i sin egen del. Alle behov var ivaretatt innenfor institusjonens porter; bolig, skole, arbeid, fritid, og alle slags hjelpeprofesjoner fantes der. Munch ønsket å lage en tilsvarende institusjon på EHH. Han ville ha plass til rundt 1000 beboere, tallet varierer en del fra år til år. For å få til dette ønsket han å legge hele Tanumsåsen og platået til EHH. Han fikk støtte for disse planene fra Helsedirektoratet ved Chr. Lohne Knudsen som var statens overlege i psykiatri. Det ser i det hele tatt ut som om hele det profesjonelle hjelpeapparatet så på dette som den beste måten å organisere omsorgen på. Den første store motstanden kom fra Bærum. Både politikere, velforeninger, andre grupper og enkeltpersoner var sterkt imot en slik institusjonsoppbygging i kommunen, det passet ikke her. Etter hvert som tiden gikk kom motstanden fra andre hold og med andre begrunnelser. Sentralisering, særlig av barneskolene, viste seg ikke alltid å være like vellykket. I mange land oppsto en bred folkelig motstand mot forskjellige typer sentralisering og store institusjoner. Når det gjaldt utviklingshemmede kom motstanden særlig fra foreldrene, men også fra fagfolk. Planen om en kjempeinstitusjon ble aldri realisert, beboertallet kom aldri igjen opp på nivået fra krigstiden da det lå rundt 360.

Munch holdt seg hele tiden oppdatert på den faglige utviklingen og var åpen for å prøve ut nye teorier. Innad var Munch en myndig patriark som så til sine store og små barn på hjemmet. Personalet kunne han sette skrekk i og han krevde full innsats til pasientene beste. Sine ideer gjennomførte han med hard hånd, overfor så vel myndigheter som underordnete. Autoritær kunne han til tider være. Mange fant ham nok både brysk og uberegnelig, men samtidig var han en folkelig, sjarmerende, kritisk nytenkende og progressiv person. At vi i ettertid har avviklet det system han bygget opp, gjør ham ikke til en mindre nytenker og reformator. Hans reformer var en viktig forutsetning for de senere endringene.

Kilde: Emma Hjorth museum og Halvor Fjermeros: Om hundre år er allting glemt? Emma Hjorths Hjems historie 1898-1998, 1998.