Tuberkulosen var en svært alvorlig og smittsom sykdom i første halvdel av 1900-tallet. Jens Hole, daværende forstander av Emma Hjorths Hjem (EHH), ønsket å bygge et sykehus for utviklingshemmede med tuberkulose. Han fikk støtte av stadsfysikus i Oslo og leger fra hele landet. Etter seks år med søknader og støtteskriv fikk han bygge i 1929, og huset sto ferdig i 1930. Men et sykehus ble det aldri. Hole syntes sykepleiere var for kravstore og vanskelige, så ingen ble ansatt. Huset ble fylt opp med 72 syke og friske beboere. Likstua var i kjelleren, hvor der ofte lå både to og tre døde.
I 1947 gjorde overlegen på Tokerudhjemmet, Ole B. Munch, huset om til småbarnsavdeling. Dette mener man skyldes at 21 krigsbarn ble flyttet fra Godthåb rekreasjonshjem i Bærum til EHH samme år. Les mer om krigsbarna her. Senere fikk det navnet Solbakken, der det ble boavdeling i første etasje og dagtilbud/ boavdeling i annen, samt kontorer i tredje etasje.
Da Emma Hjorths Hjem ble lagt ned i 1996, overtok kultur- og kompetansesenteret Dissimilis hele huset og driver det fortsatt.
"Helvetes forgård" i "dette Sodoma"
Utdrag fra Om hundre år er allting glemt? Emma Hjorths Hjems historie 1898-1998 (1998) av Halvor Fjermeros, s. 46.
"Haldis Siland begynte som pleier på Tokerudhjemmet som 22-åring i 1946. Jeg snakket med henne høsten 1996. Hun begynte sammen med ei venninne fra hjembyen Stavanger, og da sistnevnte slutta etter bare noen uker, var det med denne replikken: - Skal du fortsette å arbeide i dette Sodoma!? Haldis Siland begynte på Småbarnshjemmet, det tidligere Sykehjemmet, som da hadde åtte pasienter pr. rom og 24 barn i hver etasje, til sammen altså nær 50 på samme avdeling. Arbeidstida var fra 07 til 17 med innlagt pause midt på dagen, men ofte kunne det gå i ett i 10 timer. Hver og en pleier hadde ansvar for å stelle alle åtte ungene på ett rom, samt vaske golv og stelle tøy. - Jula 1946 fikk vi pakker med tøy til ungene fra Amerika, minnes Haldis Siland som sjøl bodde på hybel på loftet i Pikehjemmet de to første år. Det var et bråkete sted å bo, ja, medgir hun.
Noen år seinere, i 1953 begynte Lilly Clausen som pleierske på Småbarnshjemmet. I et intervju vinteren 1998 fortalte hun meg at hun som nattevakt hadde ansvar for 38-40 barn mellom et halvt og 8-10 år, dels med store handikapp. - Måtte du skifte bleier på alle sammen, spør jeg. - Sa du bleier? Vi hadde sunnrevne laken og filler som måtte skylles for tiss og henges på radiatorene så de kunne være tørka og klare igjen til morrastellet. Det var jo ikke noe plast rundt bleiene, så det gikk rett igjennom. Og i tillegg var det sparsomt med tøy til ungene. (...) Den mer omfattende bleieskyllinga foregikk i et kjellerlokale - under Guttehjemmet, minnes Clausen - hvor bleiene ble levert hver morgen. Stedet kaltes "Oppskyllinga", og der ble bleiene skylt for det grøvste av avføring. - Da jeg åpna døra dit inn første gang slo stanken mot meg, og jeg utbrøyt til hun jeg gikk sammen med: Dette må være Helvetes forgård!"
Bak Solbakken ca. 1942, veggene var forsterket pga. fare for angrep
