• Emma Hjorth (1852-1921)
    Kilde: Emma Hjorth museum
  • Emma Hjorth med ektemann og sønn
    Kilde: Emma Hjorth museum
E.H

Emma Hjorth (1858-1921)

Emma Hjorth var en pioner innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede og i 1898 opprettet hun Norges første institusjon for såkalt "dannelsesudyktige åndssvake", senere kjent som Emma Hjorths Hjem. Å sette søkelyset på de dannelsesudyktige og deres familiers kår ble livsoppgaven til Emma. Med en utrolig arbeidsinnsats og hjerte for samfunnets svakeste reformerte hun norsk helsevesen.

Lippestad og Hjorth slekten

Emma Alethe Andreasdatter Lippestad ble født på gården Søndre Leppestad i Hobøl kommune i Østfold (se bilde under) den 21. mai 1858, som nr. 6 av syv søsken. Gården var middels stor og barna måtte hjelpe foreldrene Andreas Lippestad og Gunnhild Johannesdatter med gårdsarbeidet. 

(Bilde av Søndre Leppestad i 1949, fra www.lokalhistoriewiki.no) 

Man vet lite om Emma som barn, men i kirkeboka står det om henne til konfirmasjonen at hun hadde «Meget god kunnskap og rosverdig flid». Hun var en begavet jente og skilte seg ut som den eneste i sitt kull som fikk så god karakter.

Emmas eldste bror, Johan Anton Lippestad, var også en oppvakt gutt som skulle overta gården. Men han ville heller ta utdannelse enn å bli bonde. Faren gikk til prosten og spurte om det var riktig for en bonde «å strebe utover sin stand». Prosten sa nei, men bygdas nye klokker støttet Johan og overtalte faren til å la ham få en utdanning. Johan tok lærerutdanning og ble ansatt på Balchens Institutt for Døve, hvor læreren Hans Hansen jobbet. I 1874 startet de to «Eftermiddagskolen for Aandelig Abnorme Børn» på Vestheim i Oslo. Det ble den første spesialskolen for utviklingshemmede i Norge. I 1878 var den lille skolen vokst og de delte den mellom seg. Hansen tok seg av guttene og kjøpte noe senere Lindern gård til gutteskole. Johan kjøpte Thorshaug gård i Oslo og flyttet dit med alle pikene. Skolen fikk navnet Thorshaug Institut for Aandelig Abnorme Pigebørn, senere Torshov skole og Torshov kompetansesenter. Han drev skolen frem til 1904 da han ble direktør for Abnormskolevesenet.

Før 1874 eksisterte ingen organisert undervisning eller omsorg for åndssvake, som de ble kalt den gangen, i Norge. I noen byer drev interesserte lærere noe undervisning for enkelte barn. De fleste bodde hjemme i sine familier, på bygdene kom en del åndssvake på legd og i byene kom noen på fattighusene. Det var nok også en del som ble plassert sammen med psykiatrisk syke mennesker.

Johans valg av yrke og arbeidsfelt fikk stor betydning for utviklingen av arbeidet for åndssvake i Norge og ser ut til å ha vært bestemmende for hele søskenflokken. Seks av de syv Lippestadsøskene gikk inn i arbeid med psykisk utviklingshemmede på Thorshaug. Lippestadfamilien ble på denne måten svært dominerende i utviklingen av hele omsorgen.

Thorshaug skole ble en familiebedrift, også for familien Hjorth. Helt fra starten var Jeanette Hjorth lærer ved skolen og hennes søstre Hilda og Alette arbeidet også der. Hilda ble senere bestyrerinne på Fru Hjorths Pleiehjem. Deres bror var arkitekt Ingvar Magnus Olsen Hjorth (1862-1927) som ledet utbyggingen av Thorshaug skole og som Emma giftet seg med i 1890.Ingvar var en av sin tids store arkitekter og ble hedret som Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden i 1908. Han tegnet og bygget flere bygninger på Thorshaug og på Fru Hjorths Pleiehjem, men disse ble dessverre revet i senere tid.

Emma og Ingvar fikk i 1896 en sønn, Gunnar, som dessverre døde allerede i 1926, bare 29 år gammel. Etter eksamen artium var han en tid i praksis på farens arkitektkontor, men trosset farens ønsker og ble kunstmaler. Han studerte på Kunstakademiet i Oslo og flere år i Paris. Han var stadig representert på Statens høstutstilling og hadde en separatutstilling i Oslo. Mange av hans bilder eies av hans sønn arkitekt Ola Petter Hjorth (f. 1921). Ola Petter har flere barn og barnebarn.

Utdanning og jobb

I 1879 tok Emma lærerinneprøven av høyere grad i Kristiania (Oslo). Da hadde hun skaffet seg alle nødvendig kunnskaper på egen hånd, for kvinner hadde ikke adgang til lærerutdanningen på den tiden. Hun begynte samme år som lærerinne på Thorshaug, en jobb hun fortsatte i helt til 1903, fem år etter at hun åpnet sitt pleiehjem. I 1883, 25 år gammel, fikk hun et stipend som hun benyttet til et studieopphold i Amerika hvor hun tilbragte et år på åndssvakeinstitusjoner i Philadelphia og Boston. Den gang var Amerika langt borte, språkkunnskapene var vanligvis små. Hun må ha behersket engelsk for å ha glede av oppholdet, og hun må ha vært en ganske modig dame som la alene ut på en slik reise. Hun reiste senere på flere studiereiser i Europa, blant annet til Tyskland i 1910 hvor hun hadde med seg en tvangstrøye hjem som var «særdeles meget heldigere» enn hva de tidligere hadde brukt.

I 1892 trådte en ny lov om Abnormskolene og åndssvakeskolene i kraft som gjorde det vanskelig for de «dannelsesudyktige åndssvake» å få skoleplass. I motsetning til de andre nordiske landene hadde ikke Norge noen institusjon for de dannelsesudyktige på denne tiden. Det fantes ingen hjelpetiltak, barn og voksne var stengt inne eller gjemt bort og mange familier befant seg i en nødstilstand. Emma ble svært opptatt av forholdene for de åndssvake og deres familier og bestemte seg for å starte et hjem for de dannelsesudyktige. 

Hun åpnet Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem for Dannelsesudygtige Aandssvage på Sjøvolden i Asker (se bilde over) i 1898 som hun kjøpte for kr. 8.000. Etter et halvt år flyttet hun hjemmet til Solvang i Asker som hun leide og i 1903 kjøpte hun Tokerud gård i Bærum på tvangsauksjon for kr. 63.000 hvortil hun flyttet 34 beboere. Her ble institusjonen liggende til den ble lagt ned i 1996.

Emma arbeidet ikke selv på pleiehjemmet, men var førstelærerinne på Thorshaug i fem år til. Senere hadde hun kontor i Oslo hvor hun administrerte, samlet inn penger og førte regnskaper.

Emma ga institusjonen til staten i 1915, men holdt kontakt med den gjennom sitt arbeid i kontrollkomiteen. Hun bruke de senere årene av sitt liv til arbeid i Oslo-avdelingen av Hjemmenes Vel. Her var hun med i ledelsen, drev mange kurs for unge kvinner og ble en meget avholdt person.

En forgangskvinne innen markedsføring

I 1897 startet Emma innsamlingen av midler til å opprette sitt pleiehjem. Det første hun fikk var en 50-øring av arkitekt Barnholt. I første omgang henvendte hun seg til en rekke fremtredende menn med anmodning om anbefalingsskriv. I 1898/99 avviklet hun den første store utlodningen; en tombola på Stortorvet i Oslo som pågikk i to måneder og som innbrakte kr. 33.829,54. Dette var en enorm sum den gangen da en årslønn var noen hundre kroner.

Fra da av og frem til 1914 fortsatte hun å samle inn penger, arrangere lotterier og konserter, skaffe legater og søke om tilskudd fra diverse bedrifter, herredsstyrer og amter. Hun skrev forskjellige brev til utvalgte herrer og damer med bønn om bidrag, blant annet til alle landets prestefruer som hun ba danne kvinneforeninger. I 1905 søkte hun Norges Bank om tillatelse til å «reise en tribune utenfor banken ved kongeinntoget». Hun fikk tillatelse, reiste tribunen på 8 dager og "resultatet var godt". Sannsynligvis kom pengene inn ved at tilskuerne betalte for plasser på tribunen. Med disse pengene opprettet hun "Dronning Mauds legat". Ubekreftete kilder sier at dronningen bidro med kr. 800,- til legatet. Legatmidlene var ment for å betale oppholdet for personer som ikke hadde pårørende eller kommunen til å betale for oppholdet ved pleiehjemmet. Midlene som ble samlet inn dekket kjøp av eiendommene i Asker og Bærum, istandsetting, restaurering, nybygg og innkjøp av møbler og utstyr. Driften av institusjonen ble dekket av kurprisen som ble betalt av familien eller fattigvesenet. Der hvor hverken familien eller kommunen kunne betale, dekket legatene hun fikk opprettet oppholdet for mange.

Alt i alt representerer dette en enorm arbeidsinnsats, oppfinnsomhet og pågangsmot fra en driftig dame. Hun må ha vært en av de største pengeinnsamlere i Norge gjennom tidene.

Fra suksess til kritikk

Inntrykket man får ved å lese om pleiehjemmet under Emma sitt eie, er at etter datidens forhold var standarden høy. Pleiereglementet legger vekt på god hjelp til måltidene, all straff er forbudt (dette var i spanskrørets dager), "personalets første og siste tanke må være at stelle godt med og hygge for barnene". Klærne må være i orden, ikke mangle skolisser og det var ikke tillatt å la barna sitte for lenge på toalettet. (Du kan lese hele reglementet her). Det fortelles om turer, små selskaper, sangleker, 17. mai og julefeiring. Dødeligheten holdt seg lav, men sammenlignet med dagens forhold var bemanningen svært lav. Alle som kunne utrette noe med sine hender ble opplært til arbeid i husene eller på gårdsbruket. Ikke alle gjorde nytte for seg, men det var heller ikke det viktigste. For de dårligste var sang og musikk viktige aktiviteter.

Det er vanskelig i dag å vurdere hvor bra pleiehjemmet var, særlig fordi den var den eneste i landet. Fra 1910 og utover ble hjemmet heftig angrepet i pressen, særlig i Socialdemokraten. Det var i hovedsak sosialistene på Stortinget som sto for kritikken. De arbeidet for at staten skulle ta ansvar for omsorgen til de utviklingshemmede og det virker som de brukte Fru Hjorths Pleiehjem for å fremme sin sak. Samtidig kom det frem kritikk mot bestyrerinnen ved hjemmet, Emmas svigerinne Hilda Lied. Hun ble beskyldt for å være slem mot beboerne, å gi dem for lite mat og legetilsyn. Det er vanskelig å vurdere innholdet i kritikken i dag, men klagene ble godt utnyttet av politikerne i deres kamp for statlig omsorg.

«Træt og mismodig har jeg så mang en Gang været men jeg har fundet som min Pligt – trods alt – at arbeide henimot det Maal som engang er sat. De siste Tiders – efter min Mening – ofte lite forstaaelsesfulde og litet gavnlige Avisskriverier, har ikke gjort Gjerningen lettere (…), de har gjort os, der arbeider med og i hjemmet, nedstemte og mismodige.» (Emma i avisen Morgenbladet i 1911)

Emma hadde allerede i 1907 sagt at når institusjonen ble stor nok og veldrevet nok, ville hun forære den til staten. Hun forsvarte seg lite mot kritikken, men anklagene mot henne og pleiehjemmet var nok noe av årsaken til at hun tilbød det til staten så tidlig som i 1914. Pleiehjemmet besto da av 17 bygninger, 200 mål dyrket mark, tre store haver og ca. 500 mål skog og beitemark, til en samlet verdi av kr. 317.577,25. Samlet gjeld på eiendommen var kr. 21.000.

1.juli 1915 overtok direktøren for Abnormskolevesenet ansvaret for driften av pleiehjemmet. Fra nå av eide staten hjemmet, men fortsatt var det foreldre eller kommuner som dekket driftsutgiftene. Jens Hole ble ansatt som forstander og han fortsatte helt til 1946. De 30 årene ble preget av fattigdom, forfall, overfylte bygninger og en ekstremt høy dødelighet.

Emma knyttet fire betingelser til overdragelsen av pleiehjemmet til staten. Den første betingelsen var at «At ovennævnte eiendom eller det beløp den kan omsættes til, alltid anvendes til pleie- og arbeidshjem for aandssvake». Den andre betingelsen var at pleiehjemmet alltid skulle bære hennes navn. I en periode fra 1948 het hjemmet Statens hjem for åndssvake, men ble så hetende Emma Hjorths Hjem inntil den ble nedlagt i 1996. Disse betingelsene har hatt stor betydning helt opp til i dag.

I forbindelse med overdragelsen fikk Emma Kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats.

Det hersker ingen tvil om at Emma var en uvanlig arbeidsom og utholdende person som har satt tydelige spor etter seg gjennom sin aktivitet. Et område i Bærum bærer nå hennes navn, og veldig mange nordmenn kjenner hennes navn fordi institusjonen hun skapte ble sentral i omsorgen for utviklingshemmede.

«At dette gode resultat er oppnaad, skyldes den heldige omstændighet, at jeg personlig har hatt anledning til at ofre al min tid og kraft paa dette arbeide og har kunnet yde mit arbeide med overledelsen, bokførsel, korrespondance, indsamlinger og tilstelninger helt gratis. (…) Gjerningen har fra min side været baaret av kjærlighet og et ønske om at hjælpe (…) og har gitt meg anledning til at tilfredsstille min medfødte store virketrang.» (Fra Emma sitt gavebrev til staten).

Emma døde den 2. juli 1921, 63 år gammel, av ukjent årsak. Hun ble begravet på Vestre gravlund i Oslo.

Ønsker du å lese enda mer om Emma Hjorth og Åndssvakehistorien, klikk her.

Bilde av graven på Vestre gravlund i Oslo, fra www.lokalhistoriewiki.no

Kilde: Emma Hjorth museum

 

 

    !
    9
    N
    1
    2