• Overlege Ole B. Munch
    Kilde: Emma Hjorth museum
  • Overlege Ole B. Munch
    Kilde: Emma Hjorth museum
O.M

Ole B. Munch (1905-1996)

Emma Hjorths Hjem (EHH) ble i årene 1946-70 sterkt preget av overlege Ole B. Munch som ble en sentral drivkraft i arbeidet for å forbedre forholdene for de psykisk utviklingshemmede i Norge. Han kom til en nedslitt og overbefolket institusjon i 1946. Det fortelles at han gikk en runde på området sammen med sin kone og sa etterpå: ”Nei, dette kan jeg ikke ta på meg”. Fru Munch sa da: ”Kanskje dette skal bli din livsoppgave Ole?” - og omsorg for utviklingshemmede ble hans livsoppgave. I tillegg til overlege fikk han stillingsbetegnelsen «Statens konsulent for åndsvakesaker».

Ett år etter at han ble ansatt, flyttet Munch med sin familie fra Oslo til en ny istandsatt overlegebolig som tidligere var forstanderboligen fra det gamle kvinnehjemmet på Tokeruds nabogård Grini. Munch arbeidet på EHH til 1975 da han fylte 70 år. Overlegeboligen ble revet da boligfeltet Hellesvingen skulle bygges sist på 1960-tallet.

Du kan lese intervjuet av fru Aimée Aubert Munch «Hjemme hos overlegefruen» fra 1952 her

Kritikkverdige forhold

Det var en enorm jobb Munch gikk løs på. Hver enkel pleier hadde 10-11 beboere hver å pleie på hvert stell. Arbeidstiden kunne strekke seg fra syv om morgen til åtte på kvelden så sent som i 1962.

Bilder fra institusjonen på den tiden Munch ble tilsatt som statens overlege viser en utrolig fattigdom. To avisreportasjer var med på å vekke både politikere og folkeopinionen. Egil Tresselt hadde en reportasje med bilder i Verdens Gang i 1946, og i 1947 kom journalist Jostein Nyhamar med fotograf fra bildebladet Aktuell på besøk og tok rystende bilder som ble sendt til Stortingets sosialkomite. Sosialkomiteen besøkte institusjonen og uttalte etterpå at dette var verre enn Auschwitz.

Munch kjempet mot stadige budsjettnedskjæringer og overskred gang på gang budsjettene i håp om at han ville bli tilgitt i ettertid. Han forsto at pressen var viktig medhjelper for å avdekke de miserable forholdene og åpne politikernes øyne. I 1956 var Stortingets sosialkomite på besøk og som Halvor Fjermeros skriver i «Om hundre år er allting glemt? (s. 56)»: «Flere av komiteens medlemmer spydde og ble fysisk dårlige av det de så. De måtte legges ned på sofaer og tas i forpleining. Munch elsket denne typen konfrontasjoner og triumferte over de som lot seg knekke». Munch viste frem elendigheten som en nødvendig strategi for å skaffe bevilgninger. 

På ett bilde som ble trykket i «Aktuell» i 1966, står Munch bevist sammen med en naken kvinne som er bundet med en fotrem fordi det ikke var nok pleiere til å passe på henne i den grad hun trengte. Hun var naken fordi hun selv kledde av seg hele tiden. Med manglende personale var ikke miljøet egnet til å utvikle human behandling. Mange av beboerne måtte av den grunn settes i enerom eller bindes for å ikke gjøre skade på seg selv eller andre.

Pressen og veldedige organisasjoner ble opptatt av forholdene for utviklingshemmede. Fra 1946 og godt inn i 50-årene finner man stadig artikler, leserinnlegg og reportasjer om dette i aviser over hele landet. Det tok tid før store endringer begynte å skje, men gjennom hele etterkrigstiden kom det stadig nye utredninger, lover og stortingsmeldinger som lovet og til dels førte til store forbedringer innenfor omsorgen. Det ble bygget på EHH og over hele landet grodde det opp nye institusjoner, de fleste ble startet av frivillige organisasjoner.

Vernepleierutdanningen

Da Munch ble overlege på EHH i 1946 så han raskt behovet for utdannet personale. De ansatte var i hovedsak ufaglærte, noen få var sykepleiere. Allerede i 1947 startet han kortvarige kurs for ansatte, og fra 1948 eller 49 tok han inn ”elever” som i et år gjennomgikk kurs og praksis i avdelingene. I løpet av 50-årene ble denne utdanningen 2-årig. Midt i 50-årene startet også Norges Kommunal- og Sosialskole på initiativ fra Sosialdepartementet kortvarige kurs for ansatte i åndssvakeomsorgen. Både departementet og Samordningsrådet for Åndssvakeomsorgen nedsatte komiteer som utredet behovet for en spesiell utdanning for de som skulle arbeide med denne gruppen. Munch ble oppnevnt i begge komiteene. En av grunnene til dette var at man så at sykepleierutdanningen ikke dekket alle behovene i åndssvakeinstitusjonene. Til tross for utredningene ventet politikerne helt til 1963 før de behandlet denne saken. Da hadde allerede Munch bygget en skole på EHH og åpnet en treårig utdanning i 1961.

Skole for de "åndssvake"

I 1959 hadde Munch tatt opp kampen for å gi de «åndssvake» et skoletilbud og slåss for at allmenn rett til skolegang også skulle komme de «åndssvake» til gode. Munch tvang igjennom en skole på Emma Hjorth. Beboerne fikk der lære å lese og skrive. Forming, sang og musikk var også viktig. En fritidsleder ble ansatt rundt 1960 og i 1961 kom den første læreren, Helge Morset. Emma Hjorth skole ble med årene den største i Bærum når det gjaldt lærerantall. Først fra 1. januar 1976 slo Stortinget fast at alle hadde samme rett til undervisning, uansett evnenivå. Bildet under fra 70-tallet viser Munch sammen med beboere på EHH sitt tidligere verksted. 

Store planer

Munch var fra starten av sterkt influert av den danske åndssvakeomsorgen. Den var preget av store, velordnede institusjoner. Beboerne var inndelt i grupper etter funksjonsnivå, og institusjonene var inndelt slik at hver gruppe bodde i sin egen del. Alle behov var ivaretatt innenfor institusjonens porter; bolig, skole, arbeid, fritid, og alle slags hjelpeprofesjoner fantes der. Munch ønsket å lage en tilsvarende institusjon på EHH. Han ville ha plass til rundt 1000 beboere, tallet varierer en del fra år til år. For å få til dette ønsket han å legge hele Tanumsåsen og platået til EHH. Han fikk støtte for disse planene fra Helsedirektoratet ved Chr. Lohne Knudsen som var statens overlege i psykiatri. Det ser i det hele tatt ut som om hele det profesjonelle hjelpeapparatet så på dette som den beste måten å organisere omsorgen på. Den første store motstanden kom fra Bærum. Både politikere, velforeninger, andre grupper og enkeltpersoner var sterkt imot en slik institusjonsoppbygging i kommunen, det passet ikke her. Etter hvert som tiden gikk kom motstanden fra andre hold og med andre begrunnelser. Sentralisering, særlig av barneskolene, viste seg ikke alltid å være like vellykket. I mange land oppsto en bred folkelig motstand mot forskjellige typer sentralisering og store institusjoner. Når det gjaldt utviklingshemmede kom motstanden særlig fra foreldrene, men også fra fagfolk. Planen om en kjempeinstitusjon ble aldri realisert, beboertallet kom aldri igjen opp på nivået fra krigstiden da det lå rundt 360.

Munch holdt seg hele tiden oppdatert på den faglige utviklingen og var åpen for å prøve ut nye teorier. Innad var Munch en myndig patriark som så til sine store og små barn på hjemmet. Personalet kunne han sette skrekk i og han krevde full innsats til pasientene beste. Sine ideer gjennomførte han med hard hånd, overfor så vel myndigheter som underordnete. Autoritær kunne han til tider være. Mange fant ham nok både brysk og uberegnelig, men samtidig var han en folkelig, sjarmerende, kritisk nytenkende og progressiv person. At vi i ettertid har avviklet det system han bygget opp, gjør ham ikke til en mindre nytenker og reformator. Hans reformer var en viktig forutsetning for de senere endringene.

Kilde: Emma Hjorth museum og Halvor Fjermeros: Om hundre år er allting glemt? Emma Hjorths Hjems historie 1898-1998, 1998.
 

 

 

 

    !
    9
    N
    1
    2